Deb Calettis fantastisk gripende roman om hjertet, og alle mulige måter det kan knuses, men likevel heles, er en roman som aldri vil slippe taket.
Det finnes sanger om hjertet. Og dikt om hjertet. Og legender om hjertet. Og fakta om hjertet. Og det er sant - hjertet synger og snakker og forteller historier. Det går an å regne ut hvor mange kilometer arteriene utgjør til sammen; det går an å beregne nøyaktig hvor hardt hjertet slår. Men hjertet er også stille. Det er også et mysterium. Ingen vet egentlig hvordan det banker videre etter at det har blitt knust. Når alt har blitt tatt fra deg, hva annet kan du gjøre enn å løpe?
Så det er det Annabelle gjør - hun løper fra Seattle til Washington DC, over fjell og gjennom forsteder, over lange forlatte veistrekninger og inn i større byer. Hun er ikke klar til å tenke på hvorfor ennå, bare på hvordan - mens musklene brenner, hjertet pumper og føttene hamrer mot jorda. Men uansett hvor hardt hun prøver, kan hun ikke løpe fra tragedien, eller personen - Tyven - som hjemsøker henne. Bestefar Ed følger henne hele veien i bobilen, broren og bestevennene (det selvutnevnte PR-teamet) organiserer reisen hennes fra sine egne rom. Litt etter litt blir Annabelle en slags motvillig aktivist siden folk kobler løpingen hennes opp mot tragedien og traumet som hun fremdeles ikke har håndtert.
Hun ville satt pris på støtten om hun bare kunne kvittet seg med skyldfølelsen og skammen over det som skjedde hjemme. DE sier det ikke var hennes feil, men det er en sannhet hun ikke føler selv. Hun løper forbi velkomster og uvelkomne distraksjoner mot det som venter. Det punktet i det fjerne der hun endelig kan møte det som ligger bak henne - alle milene, alt det tapte ... og alt det som måtte komme.
