Alle spor etter linedanserne er ryddet vekk nå, og byen er like trist og vanlig som den alltid har vært.
- Var det her de gikk? spør hun og stopper midt på brua.
- Sånn omtrent, sier jeg.
- Var de flinke? sier hun.
- Jeg så egentlig ikke på, sier jeg.
- Hvorfor ikke?
«Fordi du ikke var der, fordi elva fikk meg til å tenke på bildene av hodet mitt. Fordi jeg fikk lyst til å dø», tenker jeg.
- Jeg var egentlig ikke så interessert, sier jeg.
- Var det fordi jeg ikke kom? sier hun, og før jeg rekker å svare, setter hun den venstre foten nederst i gelenderet og svinger det andre beinet over så hun blir sittende over skrevs på rekkverket.
- Hva gjør du?
- Jeg kan balansere for deg, sier hun, og begynner å reise seg opp.
- Stopp! hyler jeg. Men hun svarer ikke, og så står hun på én fot oppe på rekkverket, med venstrebeinet strukket ut bak seg og hendene ut til siden. Under oss fosser elva forbi, og brått legger jeg merke til vinden, som blåser håret mitt frem over ansiktet. Jeg klarer ikke å bevege meg. Hjerteslagene kjennes helt ut i fingertuppene, og jeg begynner å skjelve.
- Alona, ikke tull. Vær så snill, kom ned, hvisker jeg.
Hun svarer fortsatt ikke og tar et skritt frem, stadig med hendene strakt ut til siden omtrent slik mannen fra The Bärugels holdt balansestanga.
- Kom ned, gjentar jeg, men tør ikke gå nærmere av frykt for å distrahere henne.
- Hvorfor? sier hun.
- Fordi jeg ikke vil at du skal falle, sier jeg. Rundt meg føles det som om vinden får bedre tak.
- Det dør folk hver eneste dag rundt i verden. Du vet ikke noe om meg, sier hun, og stemmen hennes får noe forblåst over seg.
«Jo», tenker jeg. «Jeg vet at favorittfargen din er rød. At favorittfilmen din er Winter’s Bone. At hvis du fikk velge, ville du dra til Venezia. At hvis du blir russ, skal det stå Shit happens på russekortet ditt.»
- Alona. Vær så snill, kom ned, sier jeg igjen.
- Hvorfor? gjentar hun. – Jeg skal vedde på at nesten ingen andre har sett byen akkurat herfra.
«Fordi jeg elsker deg, fordi jeg vet alt det der om å leve til fulle før man dør, fordi jeg er syk og ikke skal leve veldig lenge», tenker jeg, og skal akkurat til å fortelle henne det, da jeg hører noen rope bak oss.
Til toppen