I begynnelsen

Når en av oss blir funnet og drept, snor et ringformet arr seg rundt høyre ankel på dem som ennå er i live. Og på venstre ankel er det et lite arr, dannet da vi ble påvirket av den loriske magien, som er identisk med amuletten hver av oss bærer. De ringformede arrene er også en del av magien. Et varselsystem så vi vet hvor vi står, og så vi vet når de vil komme etter oss. Det første arret dukket opp da jeg var ni år gammel. Det vekket meg om natten idet det brente seg inni huden min. Vi bodde i Arizona, i en liten by ved grensen til Mexico. Jeg våknet skrikende midt på natten med voldsomme smerter, skrekkslagen, og arret sved seg inn i huden på meg. Det var det første tegnet på at mogadorianerne omsider hadde funnet oss på jorda, og det første tegnet på at vi var i fare. (...)
Vi reiste fra alt vi hadde, unntatt det loriske skrinet som Henri tok med seg hver gang vi flyttet. Alle tjueen gangene så langt. Det tredje arret dukket opp for en time siden. Jeg satt på en pongtongbåt da det skjedde. Båten tilhørte foreldrene til den mest populære gutten på skolen, og uten at de var klar over det, hadde han arrangert fest om bord. Jeg hadde aldri blitt invitert til noen av festene på skolen min før. Siden jeg visste at vi risikerte å måtte dra når som helst, hadde jeg alltid holdt meg for meg selv. Men nå hadde det vært stille i to år. Henri hadde ikke sett noe i nyhetene som kunne føre mogadorianerne til noen av oss, eller som kunne gjøre oss oppmerksomme på dem. Dermed fikk jeg meg et par venner. En av dem presenterte meg for han som hadde invitert til fest. Vi møttes på en brygge alle sammen. Det var tre kjølebager der, musikk, jenter jeg hadde beundret på avstand, men aldri snakket til, selv om jeg hadde lyst. Vi la ut fra brygga og dro nesten en kilometer ut i Mexicogolfen. Jeg satt på kanten av båten med føttene i vannet og snakket med Tara, en søt, mørkhåret jente med blå øyne, da jeg kjente at det kom. Vannet rundt beinet mitt begynte å koke, og nedre del av beinet begynte å gløde der arret var i ferd med å prege seg inn. Det tredje av de loriske symbolene, den tredje advarselen. Tara satte i et skrik, og folk begynte å flokke seg rundt meg. Jeg visste at det var håpløst å forklare det. Og jeg visste at vi var nødt til å dra med en gang. Enda mer sto på spill nå. De hadde funnet Nummer Tre, hvor enn han eller hun var, og Nummer Tre var død. Så jeg beroliget Tara, kysset henne på kinnet og sa at det hadde vært hyggelig å treffe henne, og at jeg håpet hun fikk et langt og vakkert liv. Jeg stupte ut fra båten og begynte å svømme så fort jeg kunne, hele tiden under vann bortsett fra ett åndedrag da jeg var omtrent halvveis, helt til jeg nådde land. Jeg løp langs motorveien, like innenfor trærne, like fort som bilene kjørte. Da jeg kom hjem, satt Henri ved rekken med skannere og skjermer som han brukte til å følge med på nyheter rundt om i verden. Han skjønte hva som hadde skjedd uten at jeg behøvde å si et ord, men han løftet opp de klissvåte buksene mine for å se på arrene.

Til å begynne med var vi en gruppe på ni. Tre er borte, døde. Det er seks av oss igjen. De jakter på oss, og de kommer ikke til å gi seg før de har drept oss alle sammen.

Jeg er Nummer Fire. Jeg vet at jeg står for tur nå.

med på nyheter rundt om i verden. Han skjønte hva som hadde skjedd uten at jeg behøvde å si et ord, men han løftet opp de klissvåte buksene mine for å se på arrene.

Til å begynne med var vi en gruppe på ni. Tre er borte, døde. Det er seks av oss igjen. De jakter på oss, og de kommer ikke til å gi seg før de har drept oss alle sammen.

Jeg er Nummer Fire. Jeg vet at jeg står for tur nå.

Til toppen