Letter på sløret

For forfatteren Roy Jacobsen skal intet være uprøvd. Men selv om det dukker opp fem maltrakterte lik i hans nye bok Marions slør, vil han ikke kalle det en krimroman.

Av Pål Andreassen

      – Det er vel kanskje mer krim enn noe jeg har skrevet tidligere. Men jeg liker ikke å kalle dette en krimroman selv om det handler om etterforskning og oppklaring av forbrytelser.
      Det som imidlertid interesserer meg er selve lovbruddene og hva som skjer når noen bryter reglene. For meg er det uinteressant å skrive en vanlig ”who did it?”-krimroman. Jeg er opptatt av at avsløringene må få noen konsekvenser, erklærer Roy Jacobsen over en kopp kaffe på stamstedet noen drøye steinkast hjemmefra.
      Årvollgutten har selv flyttet sydover i hovedstaden, men han lar bokens hovedperson Marion bo – ja, nettopp – på Årvoll. Et område som har tatt imot innvandrere fra blant annet Pakistan siden 1960-tallet. Og det er nettopp det flerkulturelle Norge som er ryggraden i hans nye roman.
      – Innvandring har gjort Norge interessant, og uten innvandrerne hadde ikke landet klart seg. Selvsagt er det ikke bare rosenrødt, men hvem har vel sagt at det skal være det, undrer han.

I forkledning
I Marions slør møter vi en slags hemmelig gruppe innenfor Oslo-politiet som har som oppgave å ta seg av ”etnisk kriminalitet”. Kanskje finnes det allerede en slik gruppe, men Jacobsen har likevel valgt å legge handlingen noen år frem i tid. Operahuset står ferdig, Skeid har blitt seriemestere i fotball tre ganger på rad og infosamfunnet har nådd nye høyder – eller lavmål. Det kommer an på hvordan man ser det.
      – Akkurat det med Skeid er kanskje ønsketenking – og en hilsen til Årvoll. Men jeg har valgt å legge handlingen noe frem i tid blant annet for komme litt unna dagligdags trivialrealisme. Historien har vært med på å sette premissene for ting som fortsatt er gyldige. Du kan kanskje kalle Marions slør en samtidsroman i forkledning. Men en samtidsroman kan også være fremadskuende, mener han.

Uten budskap
Jacobsen selv karakteriserer hovedpersonen Marion som en sterk og intelligent kvinne – en som mestrer. Men boken handler ikke bare om henne og hennes virke i en mannsdominert politiverden, men også om resten av etterforskingsgruppen. Lederen er den litt mystiske McNaughton, som man aldri helt klarer å plassere geografisk, samt etterforskerne Reza og William. De får nok å gjøre da det første liket, en ung pakistansk kvinne med avkappet venstrehånd, blir funnet i en søppelcontainer.
      For Jacobsen er det et hovedanliggende med romanen å utfordre leseren – og kanskje også seg selv – til å ta et aldri så lite oppgjør med en del kulturelle fordommer.
      – Jeg har ikke noe egentlig budskap. Da kunne jeg heller ha skrevet en avisartikkel. Men det har vært interessant å se på fordommer. Det er lett å tenke på et enkeltindivid som representant for en gruppe, og omvendt. Men hvert enkelt individ bærer sin kultur på forskjellige måter, og vi må være veldig bevisste på hvordan vi tenker om dette, sier Jacobsen og legger til – som en slags forklaring på bokens tittel – et slør skal hindre innsikt, men ikke stenge for utsynet.

Flere stemmer
Mens vi som lesere til å begynne med får følge etterforskningen fra dag til dag, tar boken etter hvert en vending hvor det hele settes i et retrospektivt lys gjennom en granskningskommisjon, som går etterforskerne nærmere etter i sømmene. Det er ikke første gang Jacobsen tyr til et litterært grep av denne typen.
      – Hoggerne var en jeg-fortelling lenge, helt til man plutselig ser det hele med andre øyne, ovenfra. Kommisjonen i Marions slør var en utfordring og et dristig grep å bruke, men historien trengte et annet spor. Det er litterært gørrkjedelig å bare skrive med en stemme, forklarer Roy Jacobsen.
      Utgangspunktet for Marions slør var en idé til et filmmanus som aldri ble noe av, men Jacobsen er ikke lei seg av den grunn. Tvert i mot.
      – Det har vært en fryd å skrive denne boken. Den kom på strak arm, og jeg har bare brukt ett år. Det er ganske kort tid til meg å være, avslører han.

Dramaturgi
Jacobsen mener at altfor mange av dagens forfattere mangler dramaturgi. I hans verden er selve disposisjonen av stoffet og dramaturgien alfa og omega.
      – Det viser seg igjen og igjen å være det gylne snitt, slår han fast.
      I løpet av sin forfatterkarriere har Jacobsen solgt filmopsjoner til en mengde av sine bøker, uten at de er blitt filmatisert av den grunn. Man kan lett tenke seg Marions slør som en drivende spenningsfilm, og forfatteren selv er ikke uenig.
      – For tiden holder jeg faktisk på med flere filmmanus, både egne ideer og samarbeidsprosjekt. Det er morsomt å drive med noe annet, men det er romanforfatter jeg først og fremst er. Mens man er Gud når man skriver en roman, betyr filmjobbing en mengde kompromisser. Jeg er ikke så glad i det, konstaterer Jacobsen med et smil.

Til toppen