Da vi kom tilbake til skolen, begynte jeg straks å lete etter Ella igjen, men til slutt fikk jeg vite av en jente i klassen hennes at Ella ikke hadde kommet deg dagen. Jeg kan ikke med min beste vilje huske hva det var som drev meg til skolekapellet etterpå. Jeg tror ikke på engler som man kan kalle på i vanskelige tider, eller på helgener som klør i fingrene etter å hjelpe elleveåringer gjennom historieprøver eller andre livskriser. (Angus trodde fullt og fast på slikt. Han ba til Sankt Angus MacNisse før hver eneste prøve.) Nei, jeg tror jeg bare gikk til kapellet fordi jeg ville være litt alene.

Det pleide ikke akkurat å være folksomt der, og jeg hadde en del å tenke på: Ella og Longspee og det stjålne hjertet hans. Stourton gadd jeg ikke kaste bort en eneste tanke på. Jo da, jeg vet det. Det var ikke særlig lurt. Såpass har jeg skjønt nå … Det samme kan det være.

Jeg slo meg i hvert fall ned i en av de trange benkeradene av tre, og mens jeg stirret på de fargerike vinduene, grublet jeg på hvordan jeg kunne hjelpe Longspee likevel og bli venner med Ella igjen. Løvemerket i håndflaten min var blitt tydeligere igjen, men jeg tenkte at det neppe ville vare hvis jeg fortsatte å gjøre så liten nytte for meg som svenn. Da hørte jeg rasling bak ryggen min.

Til å begynne med trodde jeg gutten som sto to rader bak meg var en av medelevene mine, enda jeg egentlig burde ha stusset over de gammeldagse klærne hans. Det var noe vagt kjent med ansiktet hans. Jeg var helt sikker på at jeg hadde sett ham før. Og da jeg så litt nærmere etter gikk det plutselig kaldt nedover ryggen på meg, akkurat som da jeg hadde fått øye på Stourtons knekter under vinduet mitt. Når man først har sett et gjenferd, ser man dem stadig oftere. Jeg tror de er overalt. Kanskje de er grunnen til at vi iblant blir grepet av uforklarlig sinne eller sørgmodighet. Kanskje kjærlighet, angst og smerte ikke smuldrer bort like lett som murer og steiner. Ja da, menneskene forsvinner akkurat som palasset og katedralen i Old Serum. Men tenk om det de har opplevd, blir igjen? Akkurat som en lukt eller skygge under et tre? Eller et gjenferd …

I årenes løp har jeg sett en ti-femten gjenferd. De viser seg bare når de vil det selv, og de fleste syns nok ikke at jeg er så veldig interessant. Men det gjenferdet som plutselig dukket opp bak meg i skolekapellet, hadde ventet på meg. På meg og ingen andre. Det visste jeg straks jeg fikk øye på det. Og da det nærmet seg, kom jeg også på hvor jeg hadde sett ansiktet før. I korridoren utenfor skolekapellet hang det et bilde av fire korister som alle var litt yngre enn meg. Jeg hadde alltid syntes at ondskapen sto skrevet i panna på nummer to fra venstre. Og det inntrykket skulle vise seg å være riktig …

Til toppen