Adjø solidaritet

Arnaldur Indridasons etterforsker, Erlendur Sveinsson, liker seg best når han kan grave seg ned i fortiden. I "Vannet" må han helt tilbake til 50-tallets Øst-Tyskland for å finne løsningen på mysteriet.

Av Pål Andreassen

Arnaldur Indridason har mer eller mindre helt på egen hånd satt Island på det internasjonale krimkartet. Før ham var Sagaøya et krimlitterært ødeland, hvor denne typen bøker angivelig ikke ble skrevet fordi man oppfattet det lille landet som altfor fredfullt. Den myten har Indridason gjennom en rekke romaner klart å avlive på alle tenkelige måter. Vannet er hans fjerde bok på norsk om etterforskeren Erlendur Sveinsson og hans kollegaer i Reykjavik-politiet.
      Denne gangen begynner historien da et skjelett dukker opp ved bredden av innsjøen Kleifarvatn, som på mystisk vis er i ferd med å tappes for vann. Den eneste ledetråden politiet har å gå etter er at skjelettet med hull i kraniet er lenket til en gammel russisk radiosender.
      Det er liten tvil om at den døde mannspersonen har ligget lenge i vannet, men på tross av en nitid gjennomgang av gamle forvinningssaker, har politiet vansker med å koble skjelettet til noen forsvunne islendinger.

Et ideologisk vendepunkt
Parallelt med etterforskningen rundt det mystiske skjelettfunnet sniker forfatteren inn historien om en gruppe idealistiske, unge islendinger som på 50-tallet reiste til Leipzig for å studere. Ansporet av drømmen om det perfekte sosialistiske samfunn reiste de ut for å få forsterket troen på en ideologi som i ettertid skulle vise seg å ikke være så rosenrød som først antatt. Tvert i mot blir møtet med DDR et vendepunkt for mange av de unge islendingene, ikke minst Tómas og hans ungarske kjæreste Ilona.
      Tilbake i nåtiden begynner Erlendur å nøste i de få trådene han har samlet, og etter hvert ser han med sedvanlig tungsinn at løsningen på ingen måte gir seg selv.
Og det er nettopp denne usedvanlig litterære tilnærmingen til historien som nok en gang bekrefter Indridasons posisjon som en krimforfatter utenom det vanlige.

Botsøvelse
Erlendur Sveinsson er opplagt tuftet på klassiske politietterforskere som Martin Beck, Kurt Wallander og inspektør Morse. En middelaldrende, fraskilt mann med et trøblete forhold til sine barn – Eva Lind og Sindri Snær – og en gryende romanse med en gift kvinne. Det kunne definitivt sett lysere ut. Men der andre, mindre kompetente forfattere, ville sklidd rett inn i klisjéfella, tar Indridason i stedet  denne sjangeren ett steg videre.
      På islandsk betyr Erlendur ”fremmed”. I det han både yrkesmessig og privat fordyper seg i gamle forsvinningshistorier, føler han seg helt klart som en fremmed i det moderne islandske samfunnet. En episode har han aldri klart å legge bak seg: lillebroren som forsvant i fjellet som barn. Hans yrkesvalg er nærmest å anse som en evigvarende botsøvelse i forhold til den døde broren.

Graver dypt
Med sine foreløpig åtte bøker om Erlendur og de andre etterforskerne ved Reykjavik-politiet har Arnaldur Indridason tatt den sosialrealistiske skandinaviske krimtradisjonen et steg videre – eller rettere sagt, bakover. I hans historier finnes det alltid et bakenforliggende motiv gjemt i en mørk, og oftest kald, fortid. Vannet er i så måte selvsagt intet unntak. Lag for lag avdekkes biter av fortiden som fører videre i etterforskningen av hva som ligger bak skjelettfunnet i Kleifarvatn. At en hjulkapsel fra en gammel Ford Falcon skal bli stående igjen som en av de viktigste ledetrådene, kan knapt nok klassifiseres som et arkeologisk funn, men en desto mer utspekulert metafor for hvordan Indridason igjen klarer å samle de historiske trådene.