1Q84 (Innbundet)
bok 1 & 2
Forfatter:
| Forfatter: | Haruki Murakami |
| Innbinding: | Innbundet |
| Utgivelsesår: | 2011 |
| Antall sider: | 751 |
| Forlag: | Pax |
| Språk: | Bokmål |
| Originaltittel: | 1Q84 (Ichi-kyu-hachi-yon) |
| Oversatt av: | Kaminka, Ika |
| ISBN/EAN: | 9788253033808 |
Omtale 1Q84
På feil klode
Året er 1984. Tengo underviser i matte og drømmer om å bli forfatter. Han jobber for en redaktør som har oppdaget et helt usedvanlig manuskript skrevet av en 17 år gammel jente. Det er en merkelig fortelling om en verden nesten som denne, men med to måner på nattehimmelen. I denne verdenen finnes noen mystiske små skikkelser kalt «little people». De opererer i smug. Hensiktene deres er ikke gode. Tengo får i oppdrag å skrive om fortellingen. Med hans skriveferdigheter, og nyhetsverdien av en pen, 17 år gammel debutant, burde den bli en stor suksess. Hun er veldig rar – og hun påstår at alt hun har skrevet er sant – men det får stå sin prøve.
En annen virkelighet
Aomame er leiemorder, med én fast oppdragsgiver. Hun tar voldsmenn og overgripere av dage med en issyl. I en drosje på vei til et oppdrag opplever hun noe utenom det vanlige. Hun er sent ute, og sjåføren tipser henne om en snarvei ned en trapp ved siden av motorveien. Det viser seg at trappen er en portal til en annen virkelighet. Forskjellene er ikke så store, men store nok til at Aomame begynner å lure. Politiet går med automatvåpen her, ikke revolvere som Aomame er vant til. Det har visst noe å gjøre med en skuddveksling med en revolusjonær bevegelse. Eller er det en sekt? En kveld ser hun to måner på himmelen.
Spørsmål og gåter
Med 1Q84 – navnet Aomame gir den alternative virkeligheten hun befinner seg i – har Haruki Murakami skapt et tekstunivers fullt av gåter og spørsmål. Hvem er «little people»? Hvorfor snakker den 17 år gamle jenta så rart? Hva har Tengo og Aomame med hverandre å gjøre? Kommer de til å møtes? Hva eller hvor er 1Q84? Noe som i hvert fall er helt klart er at Murakami har skapt et verk som ikke kunne ha blitt skrevet av noen andre. 1Q84 er en thriller, en fabel, en kjærlighetshistorie, en meditasjon over fortellingens kraft. Den er uhyggelig, spennende, morsom, trist og drømmeaktig – gjerne samtidig. 1Q84 er en bok som får leseren til å se opp for å forsikre seg om at det fremdeles bare finnes én måne på himmelen.
Tidenes største
Haruki Murakami er rett og slett noe så sjeldent som en litterær superstjerne. Han har solgt millioner av bøker som Norwegian Wood, Kafka på stranden og Trekkoppfuglen, og er oversatt til 40 språk. Trebindsverket 1Q84 er hans mest ambisiøse verk til nå, og tidenes største boksuksess i Japan. Bok 1 solgte ut førsteopplaget på en halv million på en dag. Murakami har også mange begeistrete lesere i Norge – foredraget hans på Litteraturhuset ble utsolgt på ett sekund! Derfor er det intet mindre enn en litterær begivenhet når bok 1 og 2 nå utgis samlet på norsk, etter ønske fra Murakami selv. (Bok 3 kommer i januar, så det blir ikke for lenge å vente.) Her er det bare å kaste seg ut i Murakamis underlige univers.
Utdrag
Lørdag klokka ett avla Aomame en visitt i Pilevillaen.
Det vokste flere eldgamle, svære piletrær der, de var synlige over hagemuren, og når det blåste, dirret bladene lydløst i vinden som en skare sjeler som hadde glemt hvor de skulle. I nabolaget hadde man derfor allerede for lenge siden gitt huset navnet «Pilevillaen». Det gamle huset var bygd i vestlig stil og lå i Azabu, på toppen av en bratt bakke. Man kunne se de lette småfuglene sitte og vippe på greinene i tretoppene. På taket lå det en diger katt og myste og koste seg i solskinnet. Gatene omkring var smale og svingete, og det var nesten ingen biltrafikk. De høye trærne gjorde at det var ganske mørkt der, selv om det var midt på dagen. Når man kom inn i dette strøket, kjentes det som om tiden med ett begynte å gå litt langsommere. I nabolaget lå det flere ambassader, men det var ikke så mange mennesker som kom og gikk fra dem. Stort sett var det knapt en lyd å høre i strøket, men om sommeren forandret det seg, da sang sikadene så det gjorde vondt i ørene.
Aomame ringte på dørklokka i porten, snudde seg mot callinganlegget og sa navnet sitt. Deretter vendte hun ansiktet mot overvåkningskameraet over henne og sendte det et lett smil. Den mekaniske porten åpnet seg sakte, Aomame gikk innenfor, og porten lukket seg bak henne. Som vanlig tok hun snarveien gjennom hagen og gikk rett bort til verandaen. Siden hun var seg bevisst at hun ble overvåket, rettet hun ryggen, holdt hodet hevet og gjorde nakken lang, og spankulerte bortover den snorrette hagegangen som en modell på en catwalk. I dag gikk Aomame i fritidsklær: En marineblå vindjakke over grå hettegenser og dongeribukser. Hun hadde på seg hvite basketsko og hadde skulderveska over skulderen. Men det lå ingen issyl i veska i dag. Når hun ikke trengte den, lå den og hvilte pent i en kommodeskuff.
Ved inngangen sto det noen hagestoler i teak. En høyvokst mann hadde satt seg i en av dem, det virket som om han med nød og neppe fikk plass. Så fryktelig høy var han ikke, men man så raskt at overkroppen var påfallende muskuløs og veltrent. Han måtte være pluss–minus førti, var glattbarbert på hodet, og hadde dyrket fram en veltrimmet bart under nesa. Han var kledd i en bredskuldret grå dress, kritthvit skjorte og et mørkegrått silkeslips. Det var ikke en plett på de svarte cordovanskoene. Han hadde sølvringer i begge ørene. Han så ikke ut som noen kommunekasserer, nei, og heller ingen bilforsikringsselger. Ved første øyekast ville man snarere ta ham for en profesjonell livvakt, og faktum var at det nettopp var dette som var hans yrke og virke, selv om han av og til også gikk inn i rollen som sjåfør. Han hadde svart belte av høyeste dan i karate, og kunne, om det var krevet, gjøre effektiv bruk av våpen. Når han flekket tenner, så han mer bestialsk ut enn de fleste. Men i det daglige var han en mild og sindig mann, og, ikke minst, intelligent. Når du kikket ham inn i øynene – om han lot deg gjøre det, da – oppdaget du at de var fylt av et varmt lys.
For øvrig fordrev han livet med å mekke på diverse maskiner og samle på progrockplater fra seksti- og syttitallet, og han bodde sammen med kjæresten, en ung, pen, mannlig frisør, i en annen av Azabus rolige gater. Han het Tamaru. Ingen visste om det var hans egentlige navn eller et kallenavn, og heller ikke hvordan det ble skrevet. Men Tamaru var det han ble kalt.
Tamaru ble sittende uten å reise seg, men snudde seg mot Aomame og nikket.
«God dag,» sa Aomame. Hun satte seg på en stol overfor ham.
«Det sies at en mann er funnet død på et hotellrom i Shibuya,» sa han og inspiserte skopussen inngående.
«Det har ikke jeg hørt noe om,» sa Aomame.
«Det var ikke så stort at det kom i avisa. Hjerteslag, var det visst. Trist, han ble knapt førti år gammel.»
«Uff, hjertet må man ta vare på.»
Tamaru nikket. «Livsstil er alfa og omega. Uregelmessig livsførsel, stress, søvnmangel ... det er sånt som tar livet av folk.»
«Før eller siden er det alltid noe som tar livet av oss.»
«Teoretisk sett har du nok rett.»
«Det blir kanskje obduksjon og rettslig undersøkelse av dødsårsaken?» spurte Aomame.
Tamaru bøyde seg og børstet vekk noe usynlig støv fra overlæret på skoen. «Nåja, politiet har det jo travelt nok. De har begrensede budsjetter. De har ikke kapasitet til å obdusere hvert eneste velstelte lik som kommer inn uten synlige tegn til ytre skader. Familien ser vel heller ingen grunn til at man skal begynne å skjære i et menneske som har avgått ved døden i fred og ro.»
«Kanskje spesielt ikke den etterlatte enka.»
Tamaru svarte først ikke, så stakk han fram en hånd på størrelse med en baseballhanske. Aomame grep hånden. Et realt håndtrykk.
«Du må være sliten. Du trenger å få hvilt deg litt,» sa han.
Aomame trakk begge munnvikene litt utover, slik vanlige mennesker gjør når de smiler, men noe egentlig smil var det ikke. Bare en svak antydning.
«Hvordan går det med Bun?» spurte hun.
«Hun er i fin form,» svarte Tamaru. Bun var husets schæferhund, en tispe. Hun hadde godt gemytt og var intelligent. Men hun hadde noen heller eksentriske spisevaner.
«Spiser hun fortsatt spinat?» spurte Aomame.
«I massevis. Men på denne tiden av året er spinaten fremdeles dyr, så jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Hun kan spise usannsynlige mengder.»
«Jeg har aldri før støtt på en schæferhund som spiser spinat!» sa Aomame.
«Men så ser hun da heller ikke på seg selv som en hund.»
«Hva mener hun da at hun er?»
«Det kan virke som om hun betrakter seg som en skapning som befinner seg hinsides den slags definisjoner.»
«Superdog?»
«For eksempel.»
«Er det derfor hun liker spinat?»
«Nei, det har ingenting med det å gjøre. Bikkja har bare alltid vært glad i spinat, helt siden hun var valp.»
«Det er kanskje det som har satt slike farlige griller i hodet på henne?»
«Det er mulig,» sa Tamaru. Han så på klokka. «Forresten, det var i dag klokka halv to du hadde en avtale?»
Aomame nikket. «Det er fortsatt en stund til.»
Tamaru reiste seg rolig. «Vent her. Det kan være vi kan framskynde avtalen.» Han forsvant inn i huset.
Aomame ble sittende og betrakte piletrærne mens hun ventet. Det var vindstille og greinene hang og pekte lydløst ned mot bakken, som en person som var hensunket i løsrevne spekulasjoner.
Like etter kom Tamaru tilbake. «Du får komme inn på baksiden. I dag er du ønsket i drivhuset.»
De gikk rundt hagen, forbi piletrærne og bort mot drivhuset som lå bak hovedbygningen. Her vokste det ingen trær, her skinte sola uhindret. Forsiktig åpnet Tamaru glassdøra på gløtt så ikke sommerfuglene som var på innsiden skulle fly ut, og slapp Aomame inn først. Deretter smatt han inn selv og lukket døra lynkjapt bak seg. Det var en manøver som ikke falt ham lett, storvokst som han var. Men han utførte den presist, resolutt og uten å gjøre noe nummer av det.