Gjennom 1970- og 80-tallet vokste det fram et nytt, kritisk og radikalt fagfelt ved norske universiteter. I løpet av noen ganske få år fikk dette radikale prosjektet, kalt kvinneforskning, fotfeste i form av underdisipliner, pensumrevisjoner, egne forskningsprogrammer og etter hvert – egne kvinneforskningssentre på alle de store universitetene.

Hvordan var det mulig? Hvilke krefter var det som drev fram dette nye fagfeltet? Hvorfor akkurat da? Denne boka er en fortelling om den vitenskapelige reformasjonen som oppsto da en ny generasjon kvinner inntok universitetene. Der møtte de et akademia hvor kvinners liv og arbeid var usynliggjort, der tilsynelatende objektiv kunnskap hadde bygget inn i seg mangler og skjevheter i perspektiver, metoder og teori. Drevet av tidsåndens radikale – og samtidig selvsagte – tro på at endring var mulig, og at de kunne skape den, lyktes de første kvinneforskerne i løpet av forbløffende kort tid med å endre akademia. I denne boka får vi høre hvordan de gjorde det.