Håkan von Enke trakk begjærlig i seg piperøyken. ”La oss være ærlige,” sa han. ”Denne festen kjeder oss begge. Alle vet at det er jeg som har arrangert den. Det har jeg gjort fordi mange av mine venner ønsket det. Men nå kan vi gjemme oss i et av de små rommene som finnes her. Før eller senere begynner min kone å lete. Men inntil da kan vi være i fred.”
   ”Tross alt er det du som er hovedpersonen,” sa Wallander.
   ”Det er som i et godt teaterstykke,” svarte von Enke. ”For å øke spenningen bør hovedpersonen ikke alltid være til stede på scenen. En del viktige aspekter ved intrigen kan med fordel utspilles i kulissene.”
   Han tidde. Brått, altfor brått, tenkte Wallander. Håkan von Enkes blikk var blitt hengende på noe bak Wallanders rygg. Han snudde seg. Der lå hagen, og bortenfor den en av Djursholms mindre veier som lenger borte var forbundet med hovedveiene inn mot Stockholm. Wallander skimtet en mann som sto utenfor gjerdet like under en gatelykt. Han sto inntil en bil som hadde motoren i gang. Eksosen steg opp og ble tynnet ut i det gule lyset. Wallander oppfattet at von Enke var urolig.
   ”Et av de små rommene,” sa von Enke. ”Vi tar med oss kaffen og lukker døren.”
   Idet Wallander forlot terrassen, snudde han seg en gang til. Bilen var forsvunnet, i likhet med mannen under gatelykten. Kanskje en han hadde glemt å invitere til festen sin, tenkte Wallander. I alle fall neppe en som har med meg å gjøre. Ingen journalist som vil snakke med meg om gjenglemte våpen.
   De hentet kaffe før Wallander ble loset inn i et rom med brunt trepanel og myke skinnmøbler. Wallander merket seg at rommet manglet vinduer. Håkan von Enke fulgte blikket hans.
   ”Det finnes en forklaring på at det er som en bunker,” sa han. ”I trettiårene var huset et par år eid av en mann som var innehaver av et stort antall nattklubber i Stockholm, de fleste illegale. Hver natt dro de bevæpnede kurerene hans rundt og samlet inn pengene, som ble brakt hit. I dette rommet sto det en gang et stort pengeskap. Her satt kassereren hans og regnet, førte inn i bøker og la seddelbunkene i pengeskapet. Da eieren havnet i fengsel for sine lyssky forretninger, ble pengeskapet skåret opp med skjærebrenner. Mannen het Göransson, hvis jeg ikke husker helt feil. Han fikk en lang straff som han ikke holdt ut. Han hengte seg i cellen sin på Långholmen.”
   Han tidde, nippet til kaffen og sugde på den sloknende pipa. Og det var der og da, i rommet med vegger så tette at de ikke slapp inn annet enn et fjernt brus fra festen, at Wallander forsto at Håkan von Enke var redd. Han hadde sett det mange år tidligere i sitt liv, et menneske som var engstelig for noe, innbilt eller virkelig. Han var sikker på at han ikke tok feil.

Til toppen