Leiren ...
Vi fortsetter på oversiden av stien frem til der jeg fortøyde båten. Det er ikke lenge siden i går, men det føles som det har gått et helt år etter at jeg gikk i land. - Leiren ligger sikkert mot toppen av øya. Der er det lettere å holde utkikk, hvisker mamma. - Vi prøver oppover langs stien fra hula. - Ok, hvisker jeg tilbake, og så faller noe ned i hodet mitt. - Men tenk om det ikke er pappa de har fanget. Tenk om det var noen annen de snakket om. Kanskje pappa venter på oss i hula. - Astrid. Det der er bare ønsketenking, hvisker mamma. - Det kan vi ikke vite, sier jeg mye høyere enn jeg hadde tenkt, men jeg kjenner på hele meg at jeg ikke har lyst til å tro på henne lenger. Jeg vil ikke at noen skal ha fanget pappa. Jeg vil ikke være på denne øya. Jeg vil ikke ha skylda for alt som skjer. Mamma gjør hysjtegn, og drar meg med bortover i retning av hula der vi sist så pappa. Da vi nærmer oss steinen der han sist satt, tar hun tak i armen min og drar meg ned bak en diger rot. Munnen hennes er så nær øret mitt at det kiler når hun hvisker: - Vent her. Jeg skal forsøke å se om de har funnet hula. Så er hun borte. Selv om det er midt på dagen, føler jeg meg mørkeredd. Selv om mamma er rett ved, føler jeg meg helt forlatt. Jeg gjør som jeg alltid gjør når det er noe som gjør meg redd. Forsøker å glemme det bort med å tenke på noe annet. Hovedsteder i Europa. Nei, etter de i Norden, Tsjekkia og Slovakia er jeg helt blank. Tre ganger tre. Det er ni. Ni ganger ni ... Det går heller ikke. Noe annet, da. Noe som ikke er så vanskelig. Noe som bare er der. Da Walt Disney laget tegnefilmen 101 dalmatinere (som er mye bedre enn den ordentlige filmen), måtte det tegnes 6 469 952 prikker. Det er mange prikker. En spillefilm som varer i to timer, består av nesten 4000 meter med film. Det blir mange meter. Så er mamma tilbake. - Kom, hvisker hun. - Hadde de ikke funnet hula? sier jeg. - Jeg var aldri der, sier hun og så peker hun på noen merker i stien rett ved steinen der pappa sist satt. I den fuktige sanda kan jeg tydelig se sporene etter flere føtter, og så de runde fordypningene etter krykkene til pappa. Sporene leder oppover mot toppen av øya, og ut fra merkene på stien ser det ut som pappa har slitt tungt. Vi følger stien et lite stykke oppover, og så ser vi tydelig avtrykkene av noen som har falt. Der sporene fortsetter, er det bare avtrykk etter en krykke. Mamma peker på ny inn i skogen. Jeg går sakte etter henne, men tar tak i armen hennes etter at vi har kommet i skjul bak et vindfall. - Har du lest om mange kidnappinger eller sett om dem på tv? sier jeg. - En del, sier mamma. - Det pleier vel som regel å gå godt? sier jeg. - Jeg kan ikke huske noe annet, sier mamma, slår ut med armene og trekker meg inntil seg før jeg rekker å se nærmere på ansiktet hennes.
Til toppen