Utdrag fra "Harry Potter og Døds-talismanene"
Oversatt av Torstein Bugge Høverstad

Alle besteg sopelimene.
"Hold deg godt fast, Ronny," sa Dult, og Harry så Ronny kaste et stjålent, skyldbevisst blikk bort på Lupus før han holdt henne om livet med begge hender. Gygrid sparket liv i motorsykkelen, som brølte som en drage, og sidevogna begynte å vibrere.
"Lykke til, alle sammen," ropte Bister. "Vi sees i Hiet om en times tid. Jeg teller til tre . én . to . TRE!"
Motorsykkelen ga fra seg et dypt brøl, og Harry kjente at sidevogna tok en ekkel overhaling-det bar skarpt oppover, øynene løp i vann, håret pisket bakover, bort fra pannen. Rundt ham skjøt sopelimene også til værs, og den lange, svarte halen til en dystral lynte forbi. Beina hans satt så trangt og vondt mellom buret og ryggsekken at de allerede begynte å dovne. Det hele var så gjennomført ubehagelig at han nesten glemte å få et siste glimt av Hekkveien 4, og da han endelig kikket over kanten av sidevogna, var han ikke lenger sikker på hvilket hus det var. Høyere og høyere mot himmelen steg de.
Og så, fra ingenting og ingensteds, var de omringet. Minst tretti innhyllede skikkelser svevde der i tomme lufta i en svær sirkel, og midt opp i den var det Føniksordenen intetanende hadde flydd.
Skrik, skjærende grønt lys til alle sider-det kom et vræl fra Gygrid, og sykkelen rullet opp ned. Harry mistet all fornemmelse av hvor de var; det var gatelys over ham, hyl rundt ham, og han klamret seg til sidevogna for bare livet. Buret med Hedvig, Lynkilen og ryggsekken skled fri fra knærne.
"Nei-HEDVIG!"

Sopelimen styrtet mot jorda, men han fikk akkurat snappet ryggsekkstroppen og toppen av buret idet motorsykkelen rettet seg opp igjen. Et sekunds lettelse, og så et nytt blaff av grønt lys. Ugla hylte og falt overende på bunnen av buret.
"Nei... NEI!"
Motorsykkelen skjøt framover. Harry fikk et glimt av kuttekledde dødsetere som spratt til alle kanter idet Gygrid sprengte seg gjennom sirkelen.
"Hedvig... Hedvig..."
Men ugla lå urørlig på bunnen av buret, patetisk som et leketøy. Han kunne ikke ta det innover seg, og frykten for de andre var det viktigste akkurat nå. Han kikket seg over skulderen og så et mylder av folk i bevegelse, bluss av grønt lys, to par mennesker på limer som forsvant i det fjerne, men han så ikke hvem det var.
"Gygrid, vi må dra tilbake, vi må snu!" hylte han gjennom motortordenen. Han trakk tryllestaven mens han klemte Hedvig-buret fast mot golvet; han nektet å tro hun var død. "SNU, GYGRID!"

Til toppen