| Forfatter: | Camilla Läckberg |
| Innbinding: | Innbundet |
| Utgivelsesår: | 2009 |
| Antall sider: | 415 |
| Forlag: | Gyldendal |
| Språk: | Bokmål |
| Originaltittel: | Sjöjungfrun |
| Oversatt av: | Brenna, Gry |
| Serie: | Patrik Hedström og Erica Falck |
| Serienummer: | 6 |
| ISBN/EAN: | 9788205388277 |
Omtale Havfruen
Den sjette boken i suksesserien om politimannen Patrik Hedström og forfatteren Erica Falck i Fjällbacka Magnus Kjellner, lykkelig gift og far til to, forsvinner sporløst i Fjällbacka. Tre måneder senere blir han funnet fastfrossen under isen, med merker etter vold. Det blir dessuten kjent at en av vennene hans, Christian Thydell, i mer enn ett år har fått anonyme trusselbrev. Christian står foran sitt store gjennombrudd som forfatter, og på lanseringsfesten for romanen Havfruen får han enda en meddelelse. Han bryter sammen og viser brevene til Erica Falck, som har hjulpet ham med manuskriptet. Christian nekter å gå til politiet, men Erica smugler med seg et av brevene og viser det til Patrik. Hun er urolig for hva som kan skje. Patrik aner at det finnes en sammenheng mellom brevene og drapet på Magnus, og at sporene fører bakover i tiden.Camilla Läckberg (f. 1974 i Fjällbacka) debuterte som krimforfatter i 2003 og har siden skrevet seks romaner om Erica Falck og Patrik Hedström. To av disse ble nominert til Årets bästa svenska deckare. I 2006 ble hun tildelt Folkets litteraturpris. Camilla Läckbergs bøker er solgt i over to millioner eksemplarer bare i Sverige og er filmet av svensk TV.
Flere bøker av Camilla Läckberg:
Utdrag
Det ville bli så mye bedre uten henne, uten skrikene. Han ville slippe å se lykken i ansiktet til mor når hun så på henne, og gledesløsheten når hun etterpå snudde seg mot ham. Det var så tydelig. Når mor flyttet blikket fra Alice til ham, var det som om noen skrudde av en lampe. Lyset forsvant.
Han lyttet etter far igjen. Alice hadde visst bestemt seg for at hun ikke skulle begynne å gråte ennå, og han smilte tilbake til henne. Så la han forsiktig armen under hodet hennes som støtte, sånn han hadde sett mor gjøre. Med den andre hånden lirket han løs den anordningen hun halvveis lå i. Det var ikke så lett. Hun var glatt og rørte på seg hele tiden.
Til slutt fikk han løs stativet og skjøv det forsiktig vekk. Nå hvilte hele hennes tyngde mot hans venstre arm. Den søte, kvalmende lukten ble stadig sterkere, og han snudde hodet i vemmelse. Han kjente blikket hennes brenne mot kinnene, og huden hennes var våt og sleip mot armen hans. Han hatet henne for at hun fikk ham til å kjenne lukten igjen, for at hun tvang ham til å huske.
Sakte dro han vekk armen og så på henne. Hodet hennes falt bakover i badekaret, og akkurat idet det traff vannet, trakk hun pusten for å skrike. Men da var det for sent, og det lille ansiktet forsvant under vannflaten. Øynene stirret på ham under det urolige vannet. Hun veivet med armer og bein, men hun klarte ikke å komme seg opp, hun var for liten, for svak. Han trengte ikke engang å holde hodet hennes nede. Det lå mot bunnen, og det eneste hun kunne gjøre, var å bevege det fra side til side.
Han satte seg på huk, la kinnet mot kanten av badekaret og betraktet henne, så på hvordan hun kjempet. Hun skulle ikke ha prøvd å ta fra ham den vakre moren hans. Hun
fortjente å dø. Det var ikke hans feil.
Etter en stund sluttet beina og armene hennes å bevege seg og sank sakte mot bunnen. Han kjente at han slappet av. Lukten var borte, og han kunne puste igjen. Alt skulle bli som før. Med hodet skrått hvilende mot den kalde emaljen stirret han på Alice, som nå lå helt stille.