Jeg stirret ned på ranchen idet kveldsmørket begynner å senke seg. Det er den første kvelden med fullmåne, og for meg betyr det at minnene vil vende tilbake. Det gjør de alltid.
   Og når jeg til slutt ser henne komme ut av huset, kjenner jeg en underlig kilende fornemmelse i ryggraden som jeg aldri før har opplevd. Hun stanser på trappen, og jeg følger vaktsomt med mens hun snur seg og stirrer i min retning. Jeg stivner til helt uten grunn – jeg vet at hun ikke har noen mulighet til å se meg. Fra utkikkspunktet mitt ser jeg på mens Savannah lukker døren stille bak seg. Hun går langsomt ned trappen og vandrer bort til midten av gårdsplassen. Der stanser hun og legger armene i kors, og ser seg over skulderen som for å forsikre seg om at ingen har fulgt etter henne. Endelig ser det ut til at hun slapper av. Hun løfter ansiktet mot månen, og jeg ser hvordan hun lar synet av den synke inn over seg, mens jeg føler den flommen av minner hun har sluppet løs, og jeg har ikke noe høyere ønske enn å la henne få vite at jeg er her. Men i stedet blir jeg værende i ro der jeg er og stirrer opp mot månen, jeg også. Og for en liten stund føles det nesten som om vi er sammen igjen.

Til toppen