Ella nynnet i bilen hjem fra latinkurset. Det hadde vært en strålende kveld! Det var ikke lett å sette fingeren på akkurat hva som gjorde at hun hadde nytt de to timene kurset hadde vart, at hun ikke hadde lyst til at det skulle slutte, at hun allerede nå ønsket at det var mer enn de tolv kurskveldene. Hun forsøkte å analysere på akademikeres vis, men noen dyptgående analyse var ikke nødvendig. Det var altfor opplagt at det hadde å gjøre med følelsen av å være avsondret fra sitt vanlige liv. Eller for å si det med rene ord: slippe unna. Ella hadde alltid brukt jobben sin som en flukt. Når noe ikke fungerte hjemme, lot hun seg oppsluke av nye forelesningsopplegg, søknader til Forskningsrådet, arbeidet med en artikkel eller fagbok. Etter at Edmund Benewitz-Nielsen på ny var kommet inn i livet hennes, var ikke lenger Blindern et fristed. Kveldskurset var det. Men det var noe annet også. Kanskje en analyse likevel var påkrevd for å komme til bunns i dette? 

Hun mislikte ikke sine ordinære forelesninger, absolutt ikke, men når hun utførte sin undervisningsplikt ved universitetet, så gjorde hun det ikke med en slik glede i brystet, hun var dyktig, det visste hun, hun var profesjonell og lydhør overfor studentene, men hun nøt det ikke, slik hun hadde gjort i kveld. Og kanskje ble gleden enda større fordi den kom så uventet.

Rommet hadde vært nesten for varmt og for lyst. Vaktmesteren måtte ha vært av det energiske slaget, for høstkulden hadde kommet raskt, men han (Ella antok uten videre at det var en ”han”, men hun registrerte sekundet etter at hun gjorde nettopp det) hadde rukket å plassere inn to oljeovner som strålte ut varme med en slik effektivitet at det lille rommet raskt hadde kommet opp i mange og tyve grader. Det var i slutten av september og allerede mørkt om kveldene. Det lille klasserommet var utstyrt med sterke lysstoffrør i taket, som ikke sendte ut det sedvanlige blåaktige lyset, men et gulhvitt, nesten gyllent. Kanskje var det det? Kulden og mørket utenfor, varmen og lyset inne, som om de syv satt i et værelse i gamle Roma, under en eggeplommegul sol. Hun som lærermester, og de seks lærersvennene, disiplene hennes.

Hun husket allerede alle navnene, som vanlig hadde hun tatt i bruk en primitiv mnemoteknikk som nok lærere flest i hemmelighet bruker. Den gikk ut på å finne en assosiasjon eller en egenskap, for hver student, gjerne med samme forbokstav som studentens navn: Frøydis var Frøydis Den Frodige. Umiddelbart hadde hun tildelt henne tilnavnet Den Feite, men inni seg hadde hun gitt hånden sin en irritert dask; hun behøvde ikke å være ufin selv om Frøydis hadde et vektproblem. Celeste var så lett at hun ikke behøvde hjelp av bokstavlikhet: Celeste var jålete og hadde følgelig et jålete navn. Jenna var åpenbart en kvinne med såkalte alternative verdier, hun trodde på hekser og stjernetegn og kunne på den måten betegnes som Jævla Naive Jenna, men Ella hadde avvist denne første innskytelsen og kommet frem til Janis Jenna Joplin. Jenna kunne minne om en større, bredere, høyere, eldre utgave av henne. Stikkordet for fru Næss var Loch Ness – Ella likte den løsningen, nettopp fordi den milde fru Næss ikke hadde den fjerneste likhet med den uhyrlige sjøormen med kjælenavnet Nessie. Bendik betydde den velsignede, og han var såpass pen at han kunne gå for å velsigne den kvinnedominerte gruppen med sitt nærvær. Erik var Erik Raude, rødmende som han var. Hennes seks kveldsstudenter. Discipuli vespertini. Hun ville ikke slippe dem ennå.  

Den kvisete og stammende Erik, med nedbitte fingernegler, hettegenser og med det for henne gåtefulle ønsket om å skrive rocketekster på latin. Hun hadde samme godhet for ham som hun husket hun hadde hatt for Majas første kjærester, keitete og sjenerte hadde de vært, nesten ikke turt å løfte blikket og se henne og Peter inn i øynene.

Den andre unge mannen, Bendik, fem–seks år eldre, og for de andre bare en ubetydelig forskjell, men for de to utgjorde de årene antagelig en hel generasjon. Hvorfor hadde han valgt å repetere ved å gå på et kurs der han måtte regne med at det gikk få eller ingen jevnaldrende? Som etter alle solemerker ville være befolket av middelaldrende kulturelt interesserte kvinner – kan det i det hele tatt tenkes noe mer avskrekkende for en mann i 20-årene enn godt voksne, kulturelt interesserte kvinner? Han hadde hatt lyst på miljøforandring, sa han til Celeste i pausen. Typisk Celeste å spørre! Mhm, svarte hun seg selv, og typisk deg ikke å gjøre det.

Celeste var den hun minst likte, antagelig fordi hun var så arrogant og så ufordragelig sikker på seg selv. Ingen utflukter nå, Ella Blom, det er ikke derfor! Og er hun egentlig arrogant? Nei, hun er antagelig ikke arrogant i det hele tatt. Celeste er for pen. Det er det som er saken. Ellas indre stemme kunne til tider minne om en romersk moralfilosof på tomgang, som gang på gang fremholdt at innsikt i egne begrensninger er veien til lykke, i hvert fall veien ut av mismot. Du er ikke pen lenger! Du må bare innse at Celeste er mye penere enn deg. Raskt hoppet hun over til neste kvinne: 

Gamle fru Næss, med krystallklare hjerneceller og humoren i behold. Ella trodde fru Næss hadde hatt sans for at Ella kalte henne Nessie. Jo, det ville hun sikkert ha likt. Fru Næss var en nydelig, gammel dame. Hadde hun vært førti år yngre, hadde du vel hatt problemer med å svelge hennes suverenitet også. Nå, nå, nå, beroliget hun seg selv: Ella Blom, du kan si mye om Ella Blom, men hun er vanligvis ikke sjalu. Vel, begynte stemmen, men det kom ikke mer.

Også Janis Joplin, da. Jenna som hadde uryddig, lyst hår, og som hadde middelalder og hekser som hobby (Ella unnet seg et rituelt foraktlig snøft, men hun smilte også, av seg selv – og av Jenna). En sånn alternativ-dame som hun egentlig ikke hadde noe til felles med. Det ble for mye astrologi, linser og batikkskjerf. For mye vage teorier uten hold i virkeligheten. Men på den annen side arbeidet hun med noe så jordnært som data, og det var noe med Jenna som overstrålte alt det hun stod for – eller alt det Ella med sine fordommer regnet med at hun stod for.

Hun hadde aldri møtt noen som Frøydis. Frøydis Den Frodige. Hun var altfor tjukk. På den ene siden foraktet Ella overvektige mennesker, kroppsfasongen deres sladret jo om at de ikke hadde kontroll over matinntaket sitt. På den andre siden var Ella smertelig klar over hvor avmektig hun selv var på noen av livets områder, og på den måten så hun med sympati på Frøydis’ kulekropp. Men hun kunne ikke hjelpe for at hun syntes den var ekkel og påtrengende. Det var vanskelig å overse den fordi det var så unormalt mye av den.  Samtidig visste Ella at Frøydis var langt fra svak, antagelig var hun den sterkeste personligheten av alle studentene hennes. Rett etter timen hadde Frøydis spurt Ella hva ”Du er pen” het. Hun skulle si det til noen, nemlig, la hun til. Ikke av nysgjerrighet, men av rent grammatiske grunner, hadde Ella lurt på om hun skulle si setningen til en av hankjønn eller hunkjønn. Han er av definitivt hankjønn! hadde Frøydis strålt. Og Ella hadde fortalt henne at det da het Pulcher es. P-u-l-c-h-e-r, men ch uttales som k! Frøydis hadde smilt enda bredere og gjentatt den lille frasen. Ella hadde straks begynt å fantasere om hvem Frøydis hadde tenkt å komplimentere. En kjæreste? En elsker? En ektemann?

Til toppen