70-år siden angrepet på Norge

Blücher er selve symbolet på den norske motstanden mot tyskernes overfall på Norge 9. april 1940.

Hovedboken presentert av Per Erik Olsen
 
Jeg vokste opp på Nøtterøy fra slutten av 60-tallet og med nær tilknytning til Oslofjorden. Opp igjennom barndommen og ungdomsårene kom det stadig nye historier om krigen og om Blücher fra min far og farfar. Spesielt fascinerende var det naturlig nok å høre om oberst Eriksen – mannen som alene hadde stått på Oscarsborg og stoppet tyskerne og de tusenvis av tyske soldater som druknet.  Historien vokste seg stadig større og bedre - sett fra en guttunges ståsted. Da jeg ble eldre, begynte jeg å fatte interesse for krigshistorie og Blücher forble en naturlig del av denne interessen. Ivrig lette jeg etter informasjon på biblioteket. Det skulle raskt vise seg at det ikke var skrevet så all verdens mye om hva som skjedde i Drøbak-sundet tidlig på morgenen den 9. april 1940. Beskrivelsene var gjerne lagt inn som en del av litteraturen som omhandlet selve angrepet på Norge. Her fikk kongen og regjeringens heltemodige flukt størst plass. Riktig nok sto det jo at oberst Eriksen på Oscarsborg hadde beordret at det skulle skytes på Blücher og at skipet sank med store tap. Etter hvert som årene er gått har det kommet noe mer å lese for dem som er opptatt av denne delen av historien – men det har hele tiden vært et savn ikke å få skikkelig tak på historien – få vite hva som skjedde – hvem gjorde hva og hvorfor gikk det så galt for tyskerne denne morgenen. Helt til nå!
Det var med en stor glede jeg fikk vite at Alf R. Jacobsen var i gang med å skrive en bok om Blücher. Gleden skyldtes at jeg har lest alle hans bøker om krigen i nord og ikke minst om Tirpitz og Scharnhorst. Jacobsen har en magisk evne til å føre oss inn i historien via forskjellige mennesker som var med da det skjedde. Han henter frem sider av historien som tidligere ikke har vært kjent og legger dem frem på nye måter. I en journalistisk stil skriver han oss med slik at vi blir både kjent med personene og deres tanker og følelser. Samtidig med at alt som skrives har en basis i virkeligheten – og er grundig kildegransket – gjør bøkene til noe av det beste som er skrevet om krigen og okkupasjonsårene.

Den nye boken Krysseren Blücher starter på Oscarsborg tidlig om morgenen den 9. april. 03.58. Oberst Eriksen har nettopp fått beskjed om at ukjente skip hadde passert Filtvet signalstasjon med slukkede lanterner. Oberst Eriksen var på nøytralitetsvakt og hadde ordre om å stanse skip som forsøkte å ta seg inn til Oslo. Etter 44 år i Kystartilleriet – og nær pensjonsalder – fikk Eriksen brått sitt livs vanskelige oppgave. Skulle han skyte? Skulle han la dem passere? Alf R. Jacobsen tar oss med inn i Eriksens kvaler – vi følger hans tanker og beslutninger.
Vekselvis tar vi turen over på den andre siden – til angriperen. Vi følger oppsetningen av Gruppe 5 – den tyske angrepsstyrken som skal innta Oslo og Oslofjorden. Kaptein Woldag var innsatt som sjef for den tyske marinenes nye stolthet – den store krysseren Blücher. Hun ble satt i tjeneste den 20. september i 1939 – da felttoget i Polen raste mot slutten – og hadde tilbrakt tiden i Østersjøen for å trene seg opp til å bli et stridsdyktig skip. Mye skal prøves ut og teknikken skal testes. Med et mannskap på nesten 1600 mann er det mye som skal øves inn. Mange små elementer skal fungere sammen til en helhet. Dessverre for Woldag ble treningsperioden i noe korteste laget. Blücher skulle være ferdig til krigstjeneste den 3. mai, men ble på grunn av angrepet på Norge hastet inn i tjeneste allerede i slutten av mars måned. Dette skulle vise seg å få skjebnesvangre konsekvenser. Vi får bli kjent med noen av tyskerne – både offiserer og menige - som deltok under angrepet. Vi følger skipene nordover gjennom Skagerrak og mot Oscarsborg. Så godt er dette skrevet at det nesten gjør vondt å vite hvilken skjebne vi vet ligger og venter på dem.

Vi veksler igjen og møter kaptein Leif Welding Olsen. Vestfoldingen som med sin lille ombygde hvalbåt – Pol III - tar opp kampen mot ukjente krigsskip ytterst i Oslofjorden. Man får en fornemmelse av stolthet og beundring måten Alf R. Jacobsen tar oss med om bord i Pol III og går til angrep på den tyske torpedojageren Albatross. Intensiteten i kampen og i boken går hånd i hånd. Vi drives fremover i historien. Hvordan det gikk med Welding Olsen og hans mannskap er en kjent sak, men det kommer frem mange ting i Jacobsens beretning som kaster nytt lys over hendelsen. Skipene fortsatte innover – uten å stoppe opp. Tyskerne hadde tatt en gigantisk risk. De hadde sendt en stor og moderne flåtestyrke rett inn i løvens gap. Oslofjorden var forsvart med kanonbatterier på Bolærne – på vestsiden - og på Rauøy på østsiden. I tillegg lå det et stort haubitserbatteri på Måkerøy – på Tjøme. De tyske skipene med Woldag i spissen seilte frekt og freidig forbi – med slukkede lanterner. Riktig ble de oppdaget og noen av fortene åpnet ild, men de fortsatte like ufortrødent videre.
I Oslofjorden skjer det en hel masse. Norske og tyske skip krysser fjorden om hverandre. Ordre, informasjon og beslutninger blir tatt i stor hastighet. Vi er observatør som hele tiden sitter med helhetsbildet mens Jacobsen lar de enkelte deltagerne ta sine valg. Angrepet på Horten – et skikkelig angrep som nesten slås tilbake – hadde det ikke vært for tysk sluhet og norsk ubesluttsomhet. Igjen drar forfatteren opp nye sider – nye meldinger og hendelser vi ikke har kunnet lese før. Det hele er veldig spennende.

Vi kommer etter hvert til den uunngåelige undergangen til Blücher. Dramatikken på Oscarsborg – minutt for minutt – fra oberst Eriksen, fra kommandørkaptein Andreas Anderssen (sjef for torpedobatteriet på Oscarsborg) og ikke minst fra soldatene. Alf R. Jacobsen lar oss kjenne den iskalde vinden i ansiktet – se konturene av skipet som kommer mot oss, høre det overdøvende smellet og kjenne trykkluften slå i mot oss og føle varmen fra kanonen og det enorme lyshavet som slynges ut av kanonrøret. Samtidig kan vi følge mennene på Blücher – som treffes og ødelegges på en brutal og rå måte. Skipets dødskamp og de hjelpeløse forsøkene på å redde skip og mannskap blir fulgt minutt for minutt.

Nå vet vi hvordan det hele endte der i Drøbak-sundet morgenen den 9. april - men hva skjedde etterpå? Hva skjedde med oberst Eriksen og kommandørkaptein Anderssen og Kaptän sur Zee Woldag videre i krigen? Hva skjedde etter krigen?  Etterspillene på begge sider blir fulgt. Vi får en plassering av hendelsen både i tyske og norsk krigshistorie. Her kommer det frem mye nytt som jeg tidligere ikke har lest om.
Alf R. Jacobsen har – som dere sikker skjønner – skrevet en særdeles god bok. Jeg er vant til at han skriver godt - men her mener jeg han har overgått sine tidligere bøker. Jeg synes han setter  hele episoden med Oscarsborg og Blücher inn i en helt ny ramme. Vi får en følelse av at vi var tilstede. Vi forstår valgene og ser konsekvensene når vi følger menneskene i historien. Den driven og intensiteten som boken gir, er bemerkelsesverdig.

Dette er noe av det aller beste jeg har hatt gleden av å lese om norsk krigshistorie. Endelig har vi fått historien om slaget i Drøbak-sundet 9. april 1940 inn mellom to permer på en skikkelig måte. Denne boken bør leses av alle som har interesse for vår nære historie og den bør leses av våre etterkommere. Boken er en meget verdig markering av at det er 70-år siden angrepet på Norge fant sted.