| Forfatter: | P.C. Cast |
| Innbinding: | Innbundet |
| Utgivelsesår: | 2010 |
| Antall sider: | 336 |
| Forlag: | Cappelen Damm |
| Språk: | Bokmål |
| Originaltittel: | Marked |
| Oversatt av: | Løken, Silje Beite |
| Serie: | House of Night |
| Serienummer: | 1 |
| ISBN/EAN: | 9788202318604 |
| Alder: | 13 - 20 |
Omtale Merket
Blod, svette og tårer
Når seksten år gamle Zoey blir merket av Sporeren, skjønner hun at hennes gamle liv er over. For å overleve forandringen må hun så snart som mulig komme seg til vampyrskolen, House of Night. Her må hun være til hun har gjennomgått ”forandringen” og utviklet seg til en fullblods vampyr – hvis da ikke kroppen hennes motsetter seg forandringen. Hun må forlate vennene, eks-kjæresten og familien for å slutte seg til House of Night, hvor det eneste faget Zoey trenger å bekymre seg for er Vampyr 101. Ulempen er selvsagt at hvis hun stryker, så vil hun dø...
ydeligvis har en dobbelt agenda. Når kroppen til bestevenninnen Stevie Rae ikke tåler forvandlingen til vampyr, og hun dør, vet ikke Zoey lenger hvem hun kan stole på. For det er jo litt merkelig at de døde ikke begraves, men øyensynlig forvandles til noen slags zombie-liknende vesner – samtidig som det har vært merkelige angrep på vanlige menneske-ungdommer ikke så langt fra skolen. Og det gjør jo ikke forholdet til verden utenfor House of Night noe enklere.Utdrag
Det var da jeg fikk øye på ham. Den døde fyren. Tja, jeg innså ganske raskt at han ikke var ”død” rent teknisk. Han var vandød. Eller ikke-menneskelig. Et eller annet. Vitenskapsfolk hadde én forklaring, folk flest mente noe annet, men det var uansett en kjensgjerning at han var noe helt annet enn et menneske. Det var ikke mulig å misforstå hva han var, og selv om jeg ikke hadde fornemmet den sterke utstrålingen og mørket i ham, hadde jeg i alle fall oppdaget merket hans: en safirblå halvmåne i pannen, og tatoveringen, et buktende mønster, som rammet inn de like blå øynene hans. Han var en vampyr, og enda verre. Han var en sporer.
Helvete heller! Han sto ved siden av skapet mitt.
”Zoey, du hører ikke etter!”
Da begynte vampyren å snakke, og den messende måten han snakket på fylte tomrommet mellom oss med noe farlig, forførende, som blod smeltet sammen med sjokolade.
”Zoey Montgomery! Natten har kalt på deg, og din død skal bli din fødsel. Natten kaller deg, lytt til hennes sødmefylte stemme. Din skjebne venter deg i House of Night!”
Han løftet en hånd og pekte på meg med en lang, hvit finger. Idet jeg kjente pannen eksplodere i smerte, satte Kayla i et hyl.
Da de hissige lysglimtene forsvant fra øynene mine, kikket jeg opp og rett inn i Kaylas bleke ansikt.
Som vanlig sa jeg det første som slo meg. ”Kayla, øynene dine står på stilk, det ser ut som om de skal trille ut av hodet på deg.”
”Han har merket deg. Å, Zoey! Du har fått det der mønsteret i pannen!” Deretter la hun en skjelvende hånd over de hvite leppene sine, og hikstet.
Jeg satte meg opp og hostet. Hodet verket, og jeg masserte punktet mellom øyenbrynene. Det stakk, som om jeg hadde fått et vepsestikk, og jeg kjente smerteilinger rundt øynene mine og nedover kinnbeina. Det føltes som om jeg kom til å kaste opp.
”Zoey!” Nå gråt faktisk Kayla, og hun stotret mellom gråtkvalte hulk: ”Å, herregud. Den fyren var en sporer – en vampyrsporer!”
”Kayla.” Jeg måtte blunke flere ganger for å prøve å bli kvitt hodepinen. ”Ikke gråt. Du vet at jeg ikke kan fordra at du gråter.” Jeg strakte ut armen for å forsøke å klappe henne på skulderen.
Hun skvatt instinktivt unna og rygget bort fra meg.