Gåter i skumringslyset

De beste og skumleste historiene blir som regel fortalt etter at solen har gått ned. I sin slående debutroman Skumringstimen leverer Johan Theorin en av de beste fortellingene på lenge.

Av Pål Andreassen

Like langsomt som tåken driver inn fra Østersjøen og legger seg over øya, og like metodisk som de mange mil med steingjerder på Öland møysommelig er stablet for hånd gjennom generasjoner, bygger Theorin opp sin debutroman. 
      Hvis det ikke finnes noe som heter slow writing allerede, så kan vi trygt slå fast at Theorin har innført begrepet innenfor spenningsromansjangeren med Skumringstimen.
”Jeg gjør meg ikke interessant. Jeg tror bare det er best å fortelle historier i sitt eget tempo. Før tok en seg alltid tid til å fortelle en historie, nå skal alt gå så fort”, mener en av hovedpersonene et sted i boken.  Uttalelsen kunne sikkert like godt stått for Theorins egen regning.
      Skumringstimen er en bok som suger leseren inn fra åpningslinjen og som plent nekter å slippe taket før vi vet hvor det ble av seks år gamle Jens Davidsson – som på uforklarlig vis ble borte i tåkeheimen på Öland en seinsommerdag i 1972.
      Tjue år etter møter vi moren hans, Julia, i Gøteborg. Hun er ensom og i ferd med å la alkoholen og sorgen ta over livet sitt. Hun har ikke et sekund latt være å tenke på hvor det ble av Jens den fatale septemberdagen på Öland.

Løse tråder
Da Julias far, den pensjonerte sjøkapteinen Gerlof, en dag ringer og mener han har nye spor og opplysninger som kan kaste lys over skjebnen til Jens, sitter det først langt inne for henne å reise til Öland. Tilbake til hjembygda, faren og alle minnene. Stedet hun forlot i sorg og desperasjon, men som samtidig kan ha svaret på gåten hun har strevd med i alle år.
      Hva skjedde egentlig der ute på det såkalte alvaret – det karrige Ölandske landskapet – og hva kan faren sitte med av opplysninger som ikke tidligere har vært kjent?
      Sammen med et par aldrende kompiser har Gerlof begynt å forske i barnebarnets mystiske forsvinning. Og da han får en barnesandal – tilsynelatende lik den Jens hadde – anonymt tilsendt i posten, begynner den revmatiske pensjonisten for alvor å nøste opp tjue år gamle løse tråder. Det er det på langt nær alle på Öland som liker.

I forandring
Samtidig som Theorin lar oss følge familien Davidssons sorg og lengsel etter Jens, lar han en betydelig eldre historie utspille seg parallelt. Den har også sitt utspring på alvaret, og hovedpersonen Nils Kant er nærmest blitt en mytefigur på Öland. Kant var en ung mann som stakk av fra Öland i 1945, etter å ha skutt to tyske desertører og deretter lensmannen. Etter mange år på rømmen i Sør-Amerika kommer Kant tilbake til Öland på sekstitallet – i en kiste. Men er det virkelig Kants kropp som ligger begravd på kirkegården, og hvorfor finner Gerlof og Julia hele tiden paralleller til Kants blodige historie og Jens’ forsvinning?
      Theorin viser, som den reneste eventyrforteller, en forbløffende evne til å koble fortid, nåtid og myter i debutromanen sin. Det gjør at den like mye fremstår som en stillferdig og skummel psykologisk thriller som et tidsdokument over et lokalsamfunn i forandring. Men uansett hvor mange nyrike stockholminger som bygger sommersteder og tar over gamle hus på Öland, vil øyas historie alltid tilhøre dem som er oppvokst og bor der.

Lys i tunnelen
Skumringstimen er Theorin første roman fra den svenske østkysten, og han har allerede planlagt tre til. I denne første er det høsten som har inntatt solen og vindens øy, og planen er å skrive én  bok for hver årstid. I følge forfatteren selv var det etter å ha lest Karin Fossums Elskede Poona at han for alvor innså at en spenningsroman kunne baseres på sorg. Og nærmest parallelt med at lagene i historien avdekkes, svinner da også delvis Julias sorg. Gradvis finner hun seg igjen til rette på øya hun forlot for flere tiår siden. Selv om hun ikke nødvendigvis lenger tror at Jens skal dukke opp i levende liv, øyner hun allikevel et slags lys i enden av den lange og mørke tunnelen hun har befunnet seg i.