Olivia gikk stille ned gangen mot trappa og betraktet alle de andre bildene møysommelig. I det svake lyset virket de enda mer selsomme enn de hadde gjort tidligere på dagen. Et av dem viste en stor fruktskål, men med frukter som Olivia aldri hadde sett før. De hadde merkelige former og fremmede farger, og noen av dem var åpnet med en kniv så man kunne se inn på det lyserosa eller grønne fruktkjøttet og de glitrende steinene. Et annet bilde forestilte en naken klippe med en forfallen steinkirke langt i bakgrunnen. Hun hadde ikke lagt merke til det tidligere, men hvis hun myste og lente seg helt tett inntil, var det som om hun kunne se konturene av fjerne gravsteiner.
 Bare for å sjekke trakk hun i alle bildene hun gikk forbi. Ingen av dem lot seg rokke. Hun var akkurat fremme ved toppen av trappa da hun fikk øye på noe til venstre for seg. I det store bildet med skogen og månelyset var det noe som hadde forandret seg.
 Først trodde hun at det var lyset som så annerledes ut, som om den malte månen hadde flyttet på seg. Men nei – månen hang akkurat der den hadde hengt tidligere, bak de nakne trærne. Men det var noe med skyggene. Olivia lente seg nærmere, granskende. Plutselig gikk det en krusning gjennom mørket, og hun så en blek flekk som skjøt frem fra underskogen. Olivia ble stående blikk stille og stirre på den hvite stien. Hun blunket, masserte øyelokkene med fingertuppene og kikket igjen. Ja – der var den. Det var noe som beveget på seg inne i bildet, en ørliten, hvit skikkelse som pilte mellom trærnes knoklete silhuetter. Olivia sto helt stille, hun pustet ikke engang. Den lille, hvite skikkelsen gjorde et siste sprang mot stien før den forsvant inn i den tornete, svarte skogen igjen. Og så ble bildet helt stille

Til toppen