Utdrag fra 1. kapittel

«Dette er den siste sjansen dere får.»
Kate var plassert foran skrivebordet på kontoret til frøken Crumley. Begge deler befant seg i nordtårnet i Det Edgar Allan Poeske hjem for håpløse og uforbederlige barn. Bygningen hadde i tidligere århundrer tjent som våpenarsenal, og vintervinden blåste rett gjennom veggene, klapret i vinduene og frøs vannet i doene til is. Frøken Crumleys kontor var det eneste rommet som var oppvarmet. Kate håpet hun tok seg riktig god tid med det hun hadde å si, samme hva det kunne være.
«Dette er ingen spøk, unge dame.» Frøken Crumley var en kort, klumpete kvinne med et berg av nærmest mørklilla hår. Mens hun snakket, tok hun papiret av et drops fra en skål på skrivebordet. For barna var dropsskålen forbudt område. Den første dagen de var på Hjemmet, mens frøken Crumley framla lista over hva som var tillatt og hva som var forbudt (det meste var forbudt), hadde Michael forsynt seg med et peppermyntedrops. Da fikk han nøye seg med kaldtvann i dusjen i en uke etterpå.
«Men hun hadde jo ikke sagt at jeg ikke fikk ta et,» klagde han. «Åssen skulle jeg vite det?» Frøken Crumley puttet dropset i munnen.
«Heretter er det slutt fra meg. Finito. Hvis ikke du og din bror og søster virkelig går inn for å innynde dere hos denne damen, slik at hun adopterer dere, vel …» Hun sugde hissig på dropset mens hun lette etter en alvorlig nok trussel. «… vel, da fraskriver jeg meg simpelthen alt ansvar for hva som skjer.»
«Hvem er hun?» spurte Kate.
«Hvem hun er?» gjentok frøken Crumley med trillrunde, vantro øyne.
«Jeg mener, hvordan er hun?»
«Hvem hun er? Hvordan hun er?» Frøken Crumley nisugde, krenket på det dypeste. «Denne damen –» Der tidde hun. Kate ventet, men det kom ikke mer. I stedet ble frøken Crumley mørkerød i fjeset og utstøtte en halvkvalt lyd. I et kort sekund – vel, kanskje tre sekunder, da – overveide Kate om hun skulle sitte der og se på at frøken Crumley ble kvalt. Så spratt hun opp, løp rundt skrivebordet og klasket henne hardt i ryggen. En klissete, grønnaktig klump spratt ut av munnen på frøken Crumley og landet på bordplata. Pusten gikk tungt og ansiktet var fortsatt ildrødt da hun snudde seg mot Kate, som visste bedre enn å vente noen takk. «Hun er –,» gispet frøken Crumley, «– hun er en dame som er interessert i å adoptere tre barn! Fortrinnsvis i familie. Det er alt du behøver å vite! Hvem hun er! Noe så frekt! Gå og finn den broren og søsteren din. Sørg for å få dem vasket og iført sine beste klær. Damen er her i løpet av en halvtime. Og hvis noen av dem finner på noe, så hjelpe meg …»
Hun plukket opp dropset og stappet det i munnen igjen.
«… Vel, jeg fraskriver meg alt ansvar.»

Til toppen