Mørkets gjerninger
- Jeg liker å ta utgangspunkt i det trygge og kjente, det vi forbinder med noe positivt, og så vende det til noe mørkt og uhyggelig. Som for eksempel snømenn, sier Jo Nesbø.
Snømannen skulle egentlig vært tittelen på en norsk skrekkfilm. Det var Jo Nesbøs forslag, da han hørte at filmen skulle utspille seg i vinterfjellet. Men produksjonsselskapet sa nei, fordi det ikke fantes noen snømenn i manuskriptet. De foretrakk Fritt vilt. Synd for filmen, som gikk glipp av en så skummel, fantasieggende og filmplakat-vennlig tittel! Men fabelaktig flaks for alle oss krim-elskere! For ut ifra dette ordet, Snømannen, vokste det fram en nifs og nervepirrende roman av aller beste Nesbø-merke ...
Urovekkende hjemkomst
– Det begynte med at jeg så for meg en nøkkelscene i boken: Et fredfylt villastrøk i Oslo, dekket av nysnø. En kvinne kommer hjem fra jobben. Ektemannen og sønnen hennes lager middag. ”Så deilig med ferdig middag! Og så fin snømann dere har laget”, utbryter hun. Far og sønn ser overrasket ut. De har ikke laget noen snømann. Men rett utenfor vinduet står den og stirrer på dem; stor og truende, med sorte, tomme øyne og stivt smil…
Det er slik Nesbøs bøker blir til: Enkeltscener veves sammen til historier. Snømannen ble for øvrig skrevet i varme og solskinn, i India. Nesbø reiser for å få distanse til den virkeligheten han skriver om, og for å samle inntrykk og inspirasjon til senere bruk. Men Snømannen utspiller seg utelukkende i hjemlandet. Her er ingen utenlandske forbrytermiljøer og lite av den Oslos underverden vi møter i mange av hans tidligere bøker. I stedet er vi på Valle Hovin, Aker Brygge, i Holmenkollen og på Ulrikens topp. Norske nasjonalsymboler kobles med drap og død.
– Det stemmer nok at jeg i denne boken ser bylandskapet litt ovenfra og utenfra. Kanskje skyldes det at Snømannen er en ganske monumental bok? Dette er Harry Hole i panoramabilder og technicolor, fastslår Jo Nesbø, som innrømmer at hans sterke filminteresse preger måten han skriver på.
Regissøren
– Når jeg skriver bruker jeg filmnære bilder som skaper assosiasjoner hos leseren. Snømannen er blant annet inspirert av regissøren David Lynch og filmen Blue Velvet, der ondskapen yngler bak idylliske forstadsfasader. Jeg benytter også en slags ”klippeteknikk” som minner om film, der jeg pendler mellom kontraster; mellom det trygge og det uhyggelige, mellom natt og dag, lys og mørke. Når leseren har oppholdt seg lenge i trange rom, fulle av død og dramatikk, foregår neste scene ute i åpne landskap med lys og luft, slik at du får sjansen til å puste igjen. Slik skapes en rytme i romanen.
– Men du liker noen faste punkter, som å holde på Harry Hole som hovedperson?
– Ja, jeg er i gang med den åttende Harry Hole-romanen nå… Men Harry må hele tiden forandre seg. Han må gjennomgå en utvikling, ellers blir det kjedelig å skrive om ham. Men jeg har livslinjen hans klart for meg. Jeg vet hvordan han vil utvikle seg og hvordan det kommer til å slutte.
– For øvrig er det mye utskifting av hovedpersoner i Harrys omgivelser. Kolleger dør og blir erstattet av nye…
– Ja, det er ganske høy dødelighet i hans omgangskrets, for å si det sånn. Men det er en konsekvens av historiene, alle kan ikke komme levende fra det. Harry er en seriefigur, men han er ikke del av noe seriemiljø. Når man har en fast hovedperson, er det litt befriende å kunne bringe inn nye personer rundt ham, som samtidig bidrar til å kaste lys over hovedpersonen. Både den tidligere kollegaen Tom Waaler og den nye kollegaen Katrine Bratt speiler sider ved Harrys personlighet.
Ondskapen er et hovedtema i Jo Nesbøs romaner. Men i Snømannen handler det også om blodsbånd og farsarv.
– Det er jo et klassisk tema – og et godt utgangspunkt for en kriminalroman – dette at en mann ikke kan vite sikkert om han er sitt barns far. Innbakt i temaet er også mange interessante spørsmål: Kan sønner kan bli annerledes enn sine fedre? Er det slik at man har et gitt handlingsmønster ut ifra sin personlighet og den kulturen man lever i? Er vi en slags genetiske roboter? Er du fanget av det du har i blodet ditt? Spørsmålene involverer også Harry Hole, som har alkoholisme i familien, sier Jo Nesbø.
Han har ofte fremhevet amerikaneren Jim Thompson, forfatter av hardkokt 50-tallskrim, som en personlig favoritt og inspirasjonskilde. Samtidig er Nesbø en mester når det gjelder å konstruere elegante puslespill-intriger av det klassiske slaget, der morderavsløringen overrasker selv den mest drevne krim-leser.
Kunsten å overraske
– Det finnes visse likheter mellom humor og krim. Som student var jeg med i en revy, der vi var så heldige å ha en kapasitet som instruktør, nemlig Nils Vogt. Han er så dyktig at jeg tilgir ham Mot i brøstet! Og Vogt sa det slik: Folk tror at humor er at du ler av det uventede. Men du ler ikke av det uventede, men av det du venter, men ikke visste at du ventet!
– For eksempel: Du ler av at noen sklir på et bananskall. Men det er ikke morsomt hvis du ikke først har sett bananskallet; hvis en mann plutselig faller og du først etterpå får forklart at det skjedde fordi det lå et bananskall på bakken! Riktig timing handler om å levere poenget like før publikum selv er fremme ved det, slik at det går opp for dem som en overraskelse de egentlig burde ha skjønt.
På samme måte er det med kriminallitteratur. Som krimforfatter har jeg på et eller annet tidspunkt vist leseren bananskallet, og jeg må peke på den skyldige like før leseren selv har regnet det ut. De fleste av oss er ganske konservative når det gjelder humor og krim!
Til toppen
