Vera har en date

David ringer. Hun lot mobilen pipe mens hun stirret ned på den. David ringer, sto det i den vesle ruten, David ringer, David ringer.

- Å Gud, hvisket hun og satte seg på sengen. Hun trykket "svar" og sa: - Hallo, det er Vera.

- Hei, sa han, og hørtes akkurat så blid ut som hun husket ham. - Vera, hei. Du?

- Ja, sa hun, og brukte så mye stemme på det vesle ordet at hun ble tørr i halsen.

- Kan du møte meg klokken fem, ved Fløybanen? spurte han.

- Ja, sa hun før hun fikk tenkt seg om. - Klart det.

- Kult sa han. Han ropte nesten, han også, og hørtes glad ut. Hånden hun holdt telefonen med, skalv litt, og hun merket at hun spente bena inn mot sengekanten så det verket i lårene. Hun hadde bare møtt ham en gang før. Han sa:

- Ok. Jeg må kjappe meg, jeg skal spise før bussen går.

- Ok. Hun så på klokken, den var tolv minutter på halv fem. Bussen hun måtte ta, gikk halv fem og brukte tjue minutter inn til sentrum, noen ganger mer. Isak var kommet bort til døren til rommet hennes, han så alvorlig på henne. Vera reiste seg fra sengen. Hun unngikk å møte blikket hans da hun sa:

- Du skal være litt hos Fru Elvestad, jeg må en tur til byen.

- Jeg vil ikke, sa han, og hun hørte at han skjøv underleppen frem.

- Ikke vær så vanskelig, sukket hun.

- Du har ikke lov til å dra til byen uten å spørre mor og far, sa han.

- De er på jobb, sa Vera.

Til toppen