Hodejegerne av Jo Nesbø (Innbundet)

Hodejegerne (Innbundet)

roman

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2008
Antall sider: 238
Forlag: Aschehoug
Språk: Bokmål
ISBN/EAN: 9788203193910
Omtale Hodejegerne

Kongen på haugen

Drap i fleng, tvilsomme rekrutteringsmetoder inspirert av FBI, kunsttyverier på høylys dag og dypdykk i gamle utedoer. Jo Nesbø sparer ikke på noe i sin nye krimroman om hodejegeren Roger Brown.

Av Pål Andreassen

Møt Roger Brown, en liten sprett på 168 centimeter som er den definitive kongen på haugen i rekrutterings-firmaet Alfa, og som leverer mer eller mindre velkvalifiserte næringslivsledere for fete honorarer. Med en intervjuteknikk som er til forveksling lik FBI-agentene Inbaud, Reid og Buckleys ni-trinns avhørsmodell fra sekstitallet, griller han potensielle nye toppsjefer han er hyret inn for å plukke ut. Som Brown selv karakteriserer sitt arbeidsverktøy: «Det er et maskingevær i en verden av spretterter, et verktøy som gjør vei i vellinga, som ikke tar fanger, som gir raske håndfaste beviser».
      Det betyr at alt, og absolutt alt om kandidatens profesjonelle og ikke minst private liv avsløres. Til og med hvilke kunstverk de har hjemme på stueveggen. Ikke minst hvilke kunstverk de har på stueveggen. For selv om Brown tilsynelatende tjener fett som hodejeger, og holder seg med både Arne Bang-tegnet villa fra 30-tallet og en blendende vakker kone med et lite lukrativt galleri på beste vestkant, trengs det monetært påfyll fra andre kilder enn Alfa.

Lykketreff?
I Ove Kjikerud fra vaktselskapet Tripolis har Roger Brown fått seg en drømmealliert i jakten på dyrebar kunst i private hjem. Det er en helt perfekt og genial ordning helt til de en dag kommer over et forsvunnet maleri av 1600-tallsmaleren Peter Paul Rubens, med en antatt verdi på hundrevis av millioner.
      For de fleste et lykketreff for godt til å være sant, men Roger Brown er hode- og lykkejegeren som bare må sikre seg Rubens-verket. Maleriet er eid av hollenderen Clas Greve, som Browns kone har overtalt ham til å intervjue for toppstillingen i teknologifirmaet Pathfinder i Horten. Et selskap som er blant de beste i klassen på avansert GPS-teknologi. Det er en tilsynelatende perfekt jobb for Greve som inntil nylig har sittet i sjefsstolen hos Pathfinders konkurrent i Nederland, HOTE.

Inni granskauen
Men Clas Greve har ikke bare en fortid som teknologiekspert. Før han gikk inn i næringslivet, tilbrakte han åtte år i antiterrorgruppen BBE. En jobb som tok ham verden rundt og som også gjorde at han ble tatt til fange på Surinam med påfølgende tortur og helvete. Og hadde Brown vært litt mindre fokusert på tanken om Greves Rubens-maleri og litt mer på hans fortid, kunne han kanskje ha unngått det personlige helvete han snart skal oppleve.
      Det er noe klassisk i Nesbøs oppbygning av denne røverhistorien. For det er nettopp det Hodejegerne er, og en veritabel sådan. Småkjeltringen som plutselig en dag gaper over litt for mye, og bokstavelig talt står med møkk til opp over ørene. Det skal ikke mye fantasi til for å se for seg en filmatisering av Hodejegerne - med sceneskifter fra designerdresser og armbåndsur i millionklassen i hovedstaden, til de dype granskogene nær svenskegrensen hvor Nesbø legger inn et ekstra actiongir.
      Det skinner gjennom fra første linje at den uhyre populære forfatteren må ha hatt det ustyrtelig morsomt mens han diktet opp historien om Roger Brown. Hodejegerne er en roman på omtrent bare halve størrelsen av det vi er vant til med Harry Hole-bøkene, men til gjengjeld med et plot og et driv mange av hans spenningsforfatterkollegaer bare kan misunne ham.

et driv mange av hans spenningsforfatterkollegaer bare kan misunne ham.

Til toppen

Andre utgaver

Hodejegerne
Bokmål Ebok 2011
Hodejegerne
Bokmål Heftet 2015
Hodejegerne
Bokmål Nedlastbar lydbok 2008

Flere bøker av Jo Nesbø:

Utdrag

      En kollisjon mellom to kjøretøyer er enkel fysikk. Alt er overlatt til tilfeldighetene, men alle tilfeldighetene kan forklares med ligningen kraft ganger tid er lik masse ganger endring i hastighet.
      Sett inn tilfeldighetene som tall for variablene og du har en fortelling som er enkel, sann og nådeløs. Den forteller for eksempel hva som skjer når et fullastet vogntog på tjuefem tonn og med en fart på åtti kilometer i timen treffer en personbil på atten hundre kilo med samme fart.
      Basert på tilfeldighetene som handler om treffpunkt, karosserienes beskaffenhet og legemenes vinkel i forhold til hverandre, finnes det et utall varianter av denne fortellingen, men de har to klare fellestrekk: De er tragedier. Og det er personbilen som er i trøbbel.
      Det er merkelig stille, jeg kan høre vinden puste i trærne og elven som flytter sitt vann. Armen min er lammet og jeg henger opp ned, klemt fast i kjøtt og stål. Over meg, fra dørken, drypper det blod og bensin. Under meg, på det sjakkmønstrete biltaket, ligger en neglesaks, en avrevet arm, to døde mennesker og en åpen beauty bag. Verden har ingen skjønnhet, bare beauty.
     Den hvite dronningen er ødelagt, jeg er en drapsmann og ingen her inne puster. Ikke jeg heller. Derfor skal jeg snart dø. Lukke øynene og gi opp. Det er deilig å gi opp. Jeg vil ikke vente lenger nå. Og derfor haster det med å fortelle denne fortellingen, denne varianten, denne historien om legemenes vinkler i forhold til hverandre.

Til toppen

Om forfatter Jo Nesbø

Elitens eminenser

- Jeg har beveget meg i et belte fra Skøyen via Frogner til Voksenåsen. Dette er vestkantromanen min, sier Jo Nesbø om sitt nye, litterære overskuddsprosjekt Hodejegerne. Hvor morsomt hadde han det egentlig da han skrev den?

Av Tove Valmot

      – Veldig moro, faktisk. Det var en lett bok å skrive. Ikke noe jeg gikk og ruget lenge på. Jeg ønsket at boka skulle ha en kjapp form, og jeg bruker mye mer humor her enn i Harry Hole-bøkene.
       Den lystige utleveringen av elitens velkalkulerte forkjærlighet for Corneliani-dresser, Clive Christian-parfyme og håndsydde sko er imidlertid ikke ment å være noen søt hevn over et miljø som Jo Nesbø en gang var i nærkontakt med – mannen har jo en fortid i finansbransjen: 
       – Ingen grupper i samfunnet har monopol på kynisme. Tilbøyeligheten til å ville tjene en krone ekstra er ikke noe sterkere blant aksjemeglere enn blant drosjesjåfører. Jeg har vært begge deler, sier han.
       – Men Roger Brown er en blanding av folk jeg har møtt i meglerbransjen. Han er et konkurransemenneske og en sosial streber.
      
FBIs avhørsmodell
Ideen til Hodejegerne fikk han mens han gjorde research til en Harry Hole-roman: 
      – Jeg intervjuet en som forsket på forhørsmetoder i politiet, og han fortalte meg om den såkalte nitrinns avhørsmodellen som FBI bruker. Hva om en hodejeger brukte den samme metoden i jobbintervjuer?
       Dermed var Roger Brown, Oslo beste hodejeger, født.
      – Rekrutteringsbransjen er et miljø det er lett å dikte personer inn i. Den er uoversiktlig og lite strømlinjeformet, litt cowboybransje. Det er ingen autorisasjonskrav, og det åpner for useriøse aktører. Jeg snakker ikke om de store, tunge aktørene i bransjen, Rogers selskap tilhører de små i utkanten som rekrutterer i spesielle miljøer, sier Jo Nesbø.
       – Jeg ville ha en hovedperson som du må strekke deg litt for å fatte sympati for. Jeg ville skrive historien ut fra forbryterens synspunkt, med en førstepersonsforteller. Det skjer noe interessant da – du går litt på akkord med dine egne følelser. Som leser er du disponert for å føle sympati med jeg-personen. Da jeg leste American Psycho, tok jeg meg selv i å være redd for at Bateman skulle avsløre at han var morder.

Ingen robot
      – For meg er Roger Brown en troverdig person, med styrker og med klare karakterbrister. Litt mer ekstrem enn de fleste, selvsagt, jeg har dratt ham ut i alle retninger. Men han er ikke noen robot. Han er ikke en person som har fått tildelt et visst sett egenskaper i kapittel 1 og handler deretter.
      – Hans største problem er å holde på Diana?
      – Hans største problem er økonomi! Han elsker en kvinne som vil noe annet enn han vil, og han tror han må gjøre bot for at hun skal bli hos ham.
      – Så hun kunne ha klart seg uten kunstgalleriet og funkisvillaen som han gjør seg til tyv for å finansiere?
      – Roger ser alt fra sitt ståsted. Han trodde kanskje hun ville ha det sånn? I en litterær verden er damen vanligvis enten sterk og smart eller trygghetssøkende og teit blondine. Men jeg ville skape en kvinne som har litt av alt. Med noen egenskaper som skurrer litt. Litt overraskende er hun for eksempel interessert i engelsk fotball, men ikke i de store vinnerlagene – hun støtter Queens Park Rangers. «Fordi de trenger henne.»
 
Elsker å lide
     – De fleste fortellinger handler om hovedpersonens valg, sier Jo Nesbø. – Det er der slaget står. Du lurer på hva han vil gjøre for å holde på henne. Om Roger vil overvinne sin fiende – som like gjerne kan være hans egen moralske ambivalens som en ytre fiende.
       I Hodejegerne er den ytre fienden særdeles slagkraftig: I Clas Greve finner Roger ikke bare den perfekte kandidaten til lederjobben i Pathfinder og en rival til Dianas gunst, han møter også for første gang sin likemann. Eller overmann?
      – Pleier toppledere i Norge å være utdannet til å drepe?
      – Ja, erru gæern. Mange av næringslivslederne har befalskolen. En bakgrunn som fallskjermsoldat er vanligere enn du tror. Dette er folk som elsker å lide! Utpinte langrennsfolk som må gå Birkebeineren.
      – Til å være tidligere kommandosoldat er Greve litt treg på avtrekkeren? Hvorfor ikke skyte istedenfor å prate?
      – «Mannen med pistolen og det store meddelelsesbehovet», mener du? Et klassisk sjangergrep. Det må jeg kunne bruke for å få historien til å bli det eventyret det skal være!

Til toppen