Det var måneskinn den natten, med klare stjerner og svevende tåkeslør over myra. Skyggene var dype og blå.
Ved tretiden om morgenen kom det første, grumsete grålyset til syne. Solen skulle ikke ta seg over horisonten før om ytterligere en time, men ledelyset innfant seg og visket ut kontrastene. Dette forenklet selvsagt letingen etter jentas mor, tjuesju år gamle Helena Stormberg. Etter at barnet var funnet, konsentrerte man søket om den nordvestlige delen av våtmarksområdet.
Jenta hadde ligget i en lysegrønn bag av merket BabyBjörn, en slags bærbar stoffseng med håndtak, som var vanlig på begynnelsen av nittitallet. En flettet kurv, halvfull av multer, sto ved siden av.
Politihunden Charlie, som var en av distriktets dyktigste, fikk ganske snart ferten av kvinnens spor like ved multekurven. Det beveget seg i sirkler og buer over tuer og rundt busker, hun hadde åpenbart gått rundt der og plukket bær en god stund. Til slutt fant den et spor som skilte seg fra de øvrige. Det førte rett ut i myra. Hundeføreren, en førstebetjent fra Pitholm som altså het Pettersson, hadde store problemer med å følge etter. Fire eller fem ganger holdt han på å synke nedi, før Charlie til slutt stoppet ved tuestrengens slutt. Der, et par hundre meter fra multekurven og spedbarnet, mistet hunden sporet.
(…)
Søket fortsatte frenetisk i stadig videre sirkler, og 15. august, klokka halv åtte om morgenen, ble Helenas mørkeblå vindjakke funnet. Den lå fuktig og slengt over en einer i kanten av myra, nesten én kilometer fra babybagen og multekurven. I høyre jakkelomme fant man bilnøklene hennes og nøklene til leiligheten. I innerlomma lå lommeboken med penger, sertifikat, bankkort og personsøker.
De dykkene som ble utført i forbindelse med forsvinningen hennes, skjedde under vanskelige forhold og med betydelig risiko for redningsmannskapet. De ga ingen som helst resultater. Liket av Helena Stormberg ble aldri funnet. Ingen hørte fra henne igjen.
Således kom hun til å hvile et sted i Kallmyren, vugget av hvitmose, sopp, alger og mikrofossiler.
Det ble sagt at hun av og til sang over våtmarken, og da spesielt i tåkete sensommernetter lik den hun forsvant i.
Vuggeviser, sa man, gjennomskinnelige, i moll.

Til toppen