| Forfatter: | Liza Marklund |
| Innbinding: | Innbundet |
| Utgivelsesår: | 2024 |
| Antall sider: | 272 |
| Forlag: | Cappelen Damm |
| Språk: | Bokmål |
| Originaltittel: | Stormberget |
| Oversatt av: | Engen, Kari |
| Serie: | Polarsirkelen |
| Serienummer: | 3 |
| ISBN/EAN: | 9788202760281 |
Omtale Stormberget
Under midtsommerfeiringen i Stenträsk flyter en kropp opp i Kallmyren. Det antas at det er Wiking Stormbergs druknede kone som endelig er funnet. Men mennesket i myra viser seg å være en mann, og han har ikke druknet. Kroppen hans har blitt festet til bunnen av myra med en stake gjennom hjertet, som en vampyr. For Wiking betyr funnet en svimlende reise tilbake til hans egen familiehistorie. Til slutt vet han ikke hva som er sannhet og hva som er løgn, hvem som egentlig er hva – eller hvem han selv er.
Stormberget er siste del i trilogien om Stenträsk i Norrbotten. De to første delene om Stenträsk, Polarsirkelen og Kallmyren, har blitt enorme suksesser, og har vært blant årets mest kritikerroste og bestselgende bøker
Stormberget er siste del i trilogien om Stenträsk i Norrbotten. De to første delene om Stenträsk, Polarsirkelen og Kallmyren, har blitt enorme suksesser, og har vært blant årets mest kritikerroste og bestselgende bøker
«Liza Marklund kan kunsten å skrive kriminalromaner ... Det er en fornøyelse å lese en så velskrevet og så godt researchet bok.»BTJ
Andre utgaver
| Stormberget | |||
| Bokmål | Ebok | 2024 | |
| Stormberget | |||
| Bokmål | Nedlastbar lydbok | 2024 | |
Flere bøker av Liza Marklund:
Utdrag
Wiking Stormbergs døde hustru fløt opp av Kallmyren midt under sangen Små froskene. Eller for å være mer korrekt: Det var da beskjeden kom.
En bærplukker hadde funnet henne. Hun lå ikke så langt fra stedet der hun forsvant den sensommerdagen for drøyt tretti år siden, i det nordvestlige hjørnet av myra.
Nyheten spredte seg som en løpeild gjennom menneskevrimmelen rundt midtsommerstangen på Kvarndammsvallen og fikk hornorkesteret til å avbryte spillingen midt i et vers.
Wiking, som nettopp hadde mistet moren sin og vært gjennom en kreftbehandling fra helvete, tok budskapet med skeptisk ro.
«Og det er et menneske?» spurte han, klok av erfaring. «Ikke en elg eller noe annet?»
(…)
Skjelettet vugget lett i bølgeskvulpet. I hånden hadde Roland en del av trematerialet. Det smuldret opp mellom fingrene hans. Han kastet et blikk på den døde i myra.
«Han har hatt en trestaur gjennom brystkassen,» sa han.
«Den har holdt ham på plass nede i myrvannet.»
De kikket på hullet der hjertet hadde vært.
«Nå har stauren råtnet og gått i oppløsning, og liket har flytt opp,» sa Wiking.
Vinden frisknet til og rusket i myrull og dvergfuru. Himmelen mørknet.
«Spiddet til jorda,» sa Fatima. «Som en vampyr. Kan han være fra middelalderen?»
«Det er mulig,» svarte Wiking, «men tvilsomt. Det er vått her, mer sjø enn myr. En trepåle holder ikke flere hundre år i vann. Da ville han ha flytt opp tidligere.»
De første regndråpene som traff dem, var tunge og varme.
«Vi får sperre av stedet og forsøke å få ham opp så hel som mulig,» sa Roland. «Jeg må skifte til tørre klær. Hvordan er det med deg, Wiking, når er sykemeldingsperioden
din over?»
Wiking vred ansiktet opp mot regnet.
«Kanskje aldri,» svarte han.
Nedbøren økte, men det ble i det minste ikke mørkt. Midtsommeraften i Stenträsk innebar at dagslyset sloknet ved midnatt, men noen skumring inntraff aldri. Solen gikk ikke ned. En times tid hvilte den seg på toppen av fjellkammene, før den langsomt klatret oppover igjen. Spesielt høyt kom den aldri, i stedet beveget den seg i en vid bue rundt hele horisonten før den var tilbake på fjelltoppene igjen.