Steingulvet i sakristiet var for hardt å ligge på og kirkebenkene for smale, så jeg tok med meg prestekjolen inn i alterringen, hengte jakka mi over altergjerdet, la meg på gulvet og la skinnveska under hodet. Kjente noe vått treffe meg i ansiktet. Tørka det vekk med hånda og så på fingertuppene mine. Det var rustrødt.
Jeg så opp på den korsfesta som hang rett over meg. Så skjønte jeg at det måtte komme fra himlingen. Lekk tak, fuktighet, farga av leire eller jern. Jeg vrei meg rundt så jeg ikke lå på den vonde skulderen, og trakk prestekjolen over hodet for å stenge sola ute. Lukka øynene.
Sånn. Ikke tenke. Stenge alt ute.
Stengt inne.
Jeg reiv vekk prestekjolen, heiv etter pusten.
Faen.
Jeg ble liggende og stirre i taket. Rett etter begravelsen, da jeg ikke fikk sove, hadde jeg brukt valium. Jeg veit ikke om jeg hadde utvikla en avhengighet, men det hadde i hvert fall gjort det vanskelig å sovne uten. Nå var det bare et spørsmål om å bli utmatta nok.
Jeg dro prestekjolen over meg igjen og lukka øynene. Sytti timer på flukt. Ett tusen åtte hundre kilometer. Et par timers søvn i tog- og buss-seter. Jeg burde være utmatta nok.
Gode tanker nå.
Jeg prøvde å tenke på hvordan alt hadde vært før. Før før. Men det ville ikke komme. I stedet kom alt det andre. Mannen kledd i hvitt. Lukta av fisk. En svart pistolmunning. Glass som knuste, fallet. Jeg skøyv det vekk, strakte ut hånda, hviska navnet hennes.
Og da endelig kom hun.

Jeg våkna. Lå helt stille.
Noe hadde dytta borti meg. Noen. Forsiktig, som for ikke å vekke meg, bare forsikre seg om at det var noen der under prestekjolen.
Jeg konsentrerte meg om å puste jevnt. Kanskje var det fortsatt en mulighet, kanskje hadde de ikke merka at jeg hadde våkna.
Jeg sneik hånda mi mot sida, før jeg kom på at jeg hadde hengt jakka med pistolen over altergjerdet.
Amatørmessig til liksom å være proff.

Til toppen