Da hun er på vei hjem igjen, sitter Jimmy på gjerdestolpen og venter på henne. – Hei, sier han og ser trist ut. – Mamma og pappa har funnet en leilighet vi skal leie. Rikka stirrer på ham uten å svare. Hun vet ikke hva hun skal si. På en måte hadde hun håpet at det liksom ikke kom til å skje. At de skulle ombestemme seg. Men nå henger det til og med et TIL SALGS-skilt på husveggen deres. – Å, er det eneste hun klarer å si. Et år med Jimmy har gått altfor fort, tenker hun. Han flyttet inn rett etter at de hadde begynt i femte, og før de rekker å starte i sjette, så kommer han til å være borte. – Men ingen har kjøpt huset deres ennå? spør Rikka håpefullt. For så lenge det står et TIL SALGS-skilt på huset, så er det vel ingen andre som har kjøpt det. Kanskje de fremdeles kan klare å få foreldrene hans til å skifte mening når de spiller sangen på vårfesten. – Nei, svarer Jimmy. – Det er en god sang vi har, sier Rikka og setter seg opp på gjerdet, hun også. De sitter ved siden av hverandre og dingler med føttene. – Ja, sier Jimmy. – Den er vår eneste sjanse nå. Rikka tenker på at før det ble slik at Jimmy skulle flytte og alt ble tull med bursdagen hennes, da kunne de bare sitte her sammen og dingle med beina. Da ville sikkert en av dem ha sagt noe morsomt som de kunne ledd av, og alt ville ha vært helt fint. Det er så merkelig å tenke på at ting kan endre seg så fort. Plutselig er alt fint, og plutselig er det ikke det lenger.

Til toppen